FORMUESSKATT: Thomas Piketty, her sammen med Jonas Gahr Støre, er blant økonomene som forsvarer en formuesskatt. Foto : Hans Arne Vedlog  / Dagbladet
FORMUESSKATT: Thomas Piketty, her sammen med Jonas Gahr Støre, er blant økonomene som forsvarer en formuesskatt. Foto : Hans Arne Vedlog / DagbladetVis mer

Et nytt blikk på formuesskatten

I motsetning til hva venstre- og høyresida tror, fremmer formuesskatten økonomisk vekst og øker ulikheten.

Kommentar

Debatten om formuesskatten går sin vante gang. Mens høyresida argumenterer for at den må reduseres for å stimulere til investeringer i næringslivet og dermed sikre flere arbeidsplasser, er venstresida redd for at det å fjerne formuesskatten vil øke ulikhetene og gjøre noen av våre aller rikeste til nullskattytere.

Men hva hvis jeg forteller deg at det er tvert om, at formuesskatten egentlig er en vekstfremmende skatt og at en vridning av kapitalbeskatningen fra skatt på kapitalinntekter over til skatt på formue trolig vil øke, snarere enn å redusere ulikhetene? Og at det likevel er mulig å hevde at det vil gjøre skattesystemet mer rettferdig. Det vil snart bli klart, men først må vi se nærmere på noen vanlige forestillinger.

Formuesskatten har det irriterende ved seg at den betales uavhengig av den løpende inntekten. Det er en skatt på det å ha formue av en viss størrelse. Hvis du har liten eller ingen avkastning på kapitalen din, vil formuesskatten virke som en ren konfiskering av eiendelene dine og direkte redusere størrelsen på formuen din.

Det kan dermed virke rimeligere og mer rettferdig å kreve skatt av inntektene du har fra investeringene. Da tar staten bare en andel av inntektene, noe som gjør at bedriftene og den enkelte likevel blir sittende igjen med mer enn de hadde før.

Det er omtrent slik vi har innrettet det norske skattesystemet. Skattebyrden er veltet tungt over på inntektene framfor formuen. Mens formuesskatten utgjør 1 prosent av de totale inntektene, utgjør skatteinntektene fra kapitalinntekt 36,5 prosent av inntektene. Det er betydelig mer enn snittet i EU på 23,2 prosent og mer enn dobbelt så mye som Sverige, som bare får 15,5 prosent av skatteinntektene sine fra skatt på kapitalinntekt (se pdf). Det er vel både en rettferdig og gunstig ordning?

Tenk igjen. Når vi skatter inntektene av kapitalen framfor kapitalen selv, favoriserer vi rentenister, arvinger og talentløse investorer som pøser penger inn i eiendom og mislykkede prosjekter, og straffer de entreprenørene og investorene som bidrar med produkter som folk er så glad i at de er villig til å betale med sitt arbeid for å få tak på dem.

Med andre ord: En plassering av skattebyrden på inntektene framfor formuen, representerer i grove trekk det aristokratiske idealet Jane Austen skildrer i sine bøker, og et moderne publikum er gjort kjent med gjennom tv-serier som Downton Abbey.

Hva hvis vi heller laget et skattesystem for den moderne tid, hvor det å produsere varer og tjenester som forbrukerne ønsker ses på som en større dyd enn å leve et landlig liv i sus og dus. Hva hvis vi velter skattebyrden vekk fra inntekter og over på formue. Hva hvis vi økte formuesskatten og reduserte skatten på kapitalinntekter? Hva ville skjedd?

Det har økonomene Daphne Chen, Fatih Guvenen, Gueorgui Kambourov og Burhanettin Kuruscu regnet på (se pdf). I motsetning til tidligere studier tar de høyde for at noen er systematisk flinkere til å gjøre noe ut av penga de har.

Chen, Guvenen, Kambourov og Kuruscu estimerer at formuesskatten må settes til 2,15 prosent for å gjøre opp for inntektstapet som følger av å fjerne skatten på kapitalinntekter. En slik endring regner de med vil redusere mengden formue som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) med 10 prosent. Men siden formuen brukes mer effektivt vil BNP øke med 2,7 prosent. Hvordan kan det ha seg?

Velstandsøkningen skyldes at skatteendringen lar de investorene som evner å få stor avkastning på kapitalen får beholde en større andel av denne, mens de som får liten eller ingen avkastning mister stadig mer av formuen sin. Slik sett fungerer formuesskatten som en overføring fra de inkompetente investorene til de kompetente investorene; fra passive rentenister til entreprenører som evner å produsere varer og tjenester som etterspørres i markedet.

Argumentet kjenner vi fra den norske lønnsdannelsen. En solidarisk og sentralisert lønnsdannelse gir en sammenpresset lønnsstruktur. Dette øker kostnaden til den lavproduktive arbeidskraften, siden disse får høyere lønn enn de ville gjort i et arbeidsmarked hvor lønnen bestemmes «i markedet». Det gjør samtidig at høyproduktiv arbeidskraft blir billigere enn den ellers ville vært.

Det gjør at arbeidsgivere får et insentiv til å erstatte lavproduktiv arbeidskraft med maskiner eller høyproduktiv arbeidskraft, og arbeidskraft flyttes fra lavproduktive til høyproduktive næringer. Det vrir hele økonomien i produktiv retning. Fra f.eks. lavproduktivt jordbruk til høyproduktiv industridrift og/eller ikt-næring.

På samme vis kan skatt på formue vri pengene over fra investeringer med lav avkastning til de med høy avkastning og fra de inkompetente investorene til de mer kompetente. I likhet med den norske lønnsdannelsen vil en slik skattereform påvirke næringsstrukturen. En av økonomene bak studien, Faith Guvenen, illustrerer i et intervju, mekanismen ved en historie fra hans hjemland Tyrkia.

Når han vokste opp var de rikeste menneskene i byen bønder. Jordbruk er en lavproduktiv næring, men eier du store nok områder gjør det at du kan leve relativt komfortabelt på det. På 1990-tallet gikk Tyrkia over til å produsere tekstiler, hvor produktiviteten er mye høyere. Hvis du bare har skatt på kapitalinntekter vil det bremse overgangen fra jordbruk til tekstilproduksjon, siden skattebyrden vil legges på denne nye tekstilindustrien. En formuesskatt vil derimot redusere skattebyrden på den framvoksende industrien, samtidig som det gir bøndene et betydelig insentiv til å flytte penger og kompetanse fra jordbruk og over til tekstilnæringen.

En høyere formuesskatt, kombinert med en lavere skatt på kapitalinntekter, vil dermed kunne fremme vekst og skape nye arbeidsplasser, snarere enn å hemme næringslivet, slik høyresida skal ha det til. Alt vel, altså? Ikke så fort.

En ripe i lakken for forslaget, i alle fall sett fra venstresida, er at det også vil øke ulikhetene. Siden de som får høyest avkastning på investeringene sine får beholde mer av inntekten, vil de over tid bli rikere og rikere. Økonomene estimerer at formuen som den rikeste 1-prosenten besitter vil øke fra 34 prosent av all formue i økonomien til 46 prosent, mens 10-prosenten vil se sin andel av den totale formuen i økonomien øke fra 71 til 80 prosent.

I Norge eier den rikeste 10-prosenten nærmere 50 prosent av formuen, så tallene vil se noe ulike ut for vår del. Men tendensen vil gå i samme ulikhetsøkende retning. Det vil kanskje være nok til å få mange på venstresida til å forkaste forslaget. Det bør de imidlertid ikke gjøre.

For det første kan det argumenteres for at de ulikhetene som vil produseres i en økonomi hvor formue beskattes og kapitalinntekter ikke gjør det, vil være rettferdiggjort. Er man, som den franske økonomen Thomas Piketty, av den oppfatning at et system som belønner innsats og gode valg er rettferdig, vil en økt formuesskatt være å foretrekke. Det er vel bedre at entreprenører som Elon Musk, Steve Jobs og Bill Gates blir rike enn at arvinger som Liliane Betancourt blir det.

For de av oss som er mindre sjarmert av et slikt syn på rettferdighet, vil det være av større betydning at en endring i skattesystemet trolig passerer John Rawls' rettferdighetstest. Han tar utgangspunkt i at det ikke kan være et mål å alltid kjempe for mindre ulikhet. Det er ikke bedre å leve i et egalitært men relativt fattig Bulgaria, enn et rikt men ulikt USA.

Rawls' teori kan forstås som å gi de dårligst stilte vetorett til å stoppe alle forslag som vil øke ulikhetene. En skattevridning som øker ulikhetene ved at de rike som greier å få høyere avkastning på kapitalen tar penger fra de rikingene som ikke evner det, passerer denne testen. For når Elon Musk får beholde mer av penga på bekostning av Liliane Betancourt, får vi både flere nyvinninger og flere arbeidsplasser.

I årets skatteforlik ble partiene, fra Fremskrittspartiet til Arbeiderpartiet, enige om å redusere formuesskatten. Det kom på toppen av tidligere kutt fra Stoltenberg-regjeringen i 2013 og Solberg-regjeringen i hvert statsbudsjett siden de kom til makten samme år. Det er på tide å tenke nytt. Hvis venstresida tåler litt større ulikhet og høyresida tåler tanken på å øke formuesskatten, kan forslaget være akkurat det norsk økonomi trenger.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook