Et nytt fag for tro og livssyn?

Det er utelukkende kristne helgener som brukes som moralske forbilder.

Det er lite som tyder på at statsråd Giske med sin nylig framlagte stortingsmelding om KRL-faget (Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering) vil klare å skape et fellesfag i livssyn og etikk. I tillegg til å skifte navn til «Tro og livssyn» foreslås en revisjon av læreplanen for faget. Men hva skal til for å skape et felles fag om livssyn og etikk? For det første må pluralisme være et mål og en rettesnor. For det andre må et slikt fag i mye større grad enn i dag ta utgangspunkt i elevenes hverdag.

Ifølge Hans Eide Aarre, ekspert på menneskerettigheter, kan pluralisme sies å være «en lære som går ut på at en stat ikke må diskriminere mellom ulike oppfatninger av det gode liv, men snarere respektere og sikre den enkeltes rett til å tenke, tro og handle slik han eller hun ønsker, innen visse grenser». Vil dagens KRL-fag bestå en pluralismetest? Neppe. Faget er innrettet på en slik måte at evangelisk-luthersk kristendom framstår som det normale, det som konstituerer det store VI. Barn av foreldre som ikke tilhører denne tradisjonen, må avfinne seg med rollen som «de andre».

Begynner vi med læreplanens hovedstruktur, finner vi at den består av fem deler (som foreslås opprettholdt): 1. Bibelkunnskap, 2. Kristendommens historie, 3. Kristen livstolkning i dag, 4. Andre religioner og 5. Etikk/filosofi. Ut fra denne strukturen kan vi lese at kristendommen er det normerende og eksklusive utgangspunkt. Et pluralt fag (med samme struktur) ville sett ut som følger: 1. Religiøse tekster, 2. Livssynenes historie, 3. Livssyn i dag, 4. (Ikke behov for) og 5. Etikk/filosofi.

Av fagets hovedemner finner vi også at tre av fem er kristne, og at det ene av de to øvrige - andre religioner, ikke er sikret ivaretatt på de laveste klassetrinnene. Også de tema som kunne ha vært allmenne og generelle, særlig på de fire første klassetrinn, er gitt en tett tilknytning til kristendommen. Et helt typisk eksempel finner vi hvis vi går inn i lærestoffet for 2. klasse: I bolken «Bibelsk fortellingsstoff» skal man arbeide med fortellingen om den barmhjertige samaritan. Under temaet «Kirkehistorisk fortellingsstoff» behandles kristne helgener som jomfru Maria og Martin av Tours. Så skal man i temaet «Kristne høytider, religiøse symboler, lokalt kristenliv» lære om bl.a. Jesu død og oppstandelse - påskebudskapet - nattverd og hva mat kan bety i «etisk og religiøst» perspektiv. Til slutt kommer «Oppøving av moralsk bevissthet», der nettopp temaer som barmhjertighet, å våge å stå opp for andre, er fokusert.

Gjennom alt dette går det selvfølgelig en rød tråd - det hele henger sammen; bibelfortellingen er basis og slår an tonen - det er utelukkende kristne helgener som brukes som moralske forbilder - og det er deres gode egenskaper og verdier som er tema når det er etikk som står på planen. I løpet av de første fire årene skal elevene lære om og arbeide med minst seksten gode kristne moralske forbilder - mens ingen fra noen annen tradisjon er ført opp. Dette er verken objektivt (nøytralt), kritisk eller pluralistisk, men tvert imot svært tendensiøst, selektivt og kristent ladet.

I 3. klasse understrekes det at De ti bud bør læres utenat. Hvorfor er det et poeng? Bare det at staten, og skoleverket, mener at man bør lære dette utenat, er et sterkt signal om hva slags fag man oppfatter KRL å være.

Her er vi ved kjernen: Faget skal virke religiøst oppdragende og identitetsstyrkende for det flertall som har sin tilhørighet i kirken. Da hører konfesjonell kunnskap og trosutøvelse med som en naturlig del. Problemet med «de andre» mener man å kunne løse gjennom en fullstendig upraktikabel delvis fritaksordning: Barn fra «annerledes tenkende hjem» skal kunne fritas fra selve utenatlæringen og fra å framsi kristne trosbekjennelser m.m. Men altså ikke fra å kjenne innholdet i disse tingene. For oss som pedagoger står det som en umulig oppgave. Evalueringen viser da også klart at lærerne oppfatter dette metodiske rådet som en ren skrivebordskonstruksjon - totalt urealistisk i skolehverdagen.

Tilsvarende kunne man ha hentet eksempler fra andre deler av læreplanen som underbygger påstanden om mangel på pluralisme. Faget utgjør en konsistent kristen helhet der kristendommen tematisk også følger spiralprinsippet, temaene kommer igjen flere ganger og utdypes noe for hver gang. Samlet sett utgjør dette et kraftig uttrykk for hva skolen holder for å være viktig og normerende. I og med at det ikke stilles spørsmål ved dette normative grunnlag, er det vanskelig for den enkelte elev å ikke oppfatte dette som sant og gjeldende også for en selv. Der hvor en problemstilling kunne vært åpen og presentert allmenngyldig eller pluralistisk, ser vi at det hele tiden gis et kristent, religiøst svar og forståelsesramme.

Konklusjonen er at faget stryker på pluralismetesten. Tvert imot er kristendommen tillagt oppgaven som «nasjonal integrasjonsideologi også for et flerkulturelt samfunn» som Rune Slagstad så presist beskriver det i «De nasjonale strateger». Det underbygges videre ved at Stortinget har holdt fast på den kristne formålsparagrafen som predikerer «kristen og moralsk oppdragelse». For å sørge for at så skjer, er alle lærere som skal undervise i KRL gjennom lovverket pålagt å ta utgangspunkt i formålsparagrafen.

Et annet område som bør være gjenstand for fagrevisjonen, er fagets relevans for dagens barn og unge. Planen er renset for illustrasjoner som knytter an til barn og unges hverdagsliv og livssynsmessige aktiviteter eller som gir etiske assosiasjoner. Læreplanteksten har i all hovedsak sitt fokus på den skriftlige, gitte kunnskapen der elevene er mottakere mer enn bidragsytere. Barnas opplevelsesnære hverdag fortrenges til fordel for religiøse tekster, åpenbaringssannheter og akademiske kunnskapskrav.

Det er derfor ikke tilfeldig at det fra elevhold sies i en av evalueringsrapportene: «Jevnt over opplever elevene at KRL-faget relativt sjelden handler om noe de er opptatt av. Det de snakker om i KRL-faget er ikke særlig viktig for livet deres.» Skolens manglende evne til å nyttiggjøre seg barnas erfaringer er en allmenn utfordring. Pedagogen John Dewey skrev: «Kilden til alt som er dødt, mekanisk og formelt i skolen er nettopp at barnets liv og erfaring underkastes læreplanen. Det er på grunn av dette at {lsquo}fag' er blitt synonymt med noe kjedelig, og lekse identisk med plikt.» KRL er et produkt av en religiøs oppdragelsestenkning og en overambisiøs akademisk forståelse av de livsområder faget tar opp. Derfor fungerer faget fremmedgjørende for mange barn. Religionspedagogikken, hvis hovedoppgave er å føre barna inn i en gitt tradisjon, passer som hånd i hanske til den tradisjonelle formidlingspedagogikken der barna betraktes som tomme kar som skal fylles opp, og er således utdatert i forhold til dagens øvrige skoleutvikling.

Dersom skolen skal evne å realitetsorientere seg mot de barn som i dag vokser opp, må vi forlate den religionspedagogiske tenkningen som tar utgangspunkt i kulturarven og tradisjonsformidling. I stedet må vi orientere oss mot elevenes hverdagsliv. Det er i den opplevelsesnære hverdag, hvor barna gjør sine livserfaringer, at erfaringsmateriale for de eksistensielle, moralske og etiske samtaler må hentes. I så måte anbefaler vi statsråd Giske og stortingsrepresentantene å avlegge Barne- og ungdomsfilosofene (www.buf.no) et lite besøk. Kanskje de finner inspirasjon til nødvendig nytenkning hos dem?