BRUTT FORLIK: - Reaksjonene mot Listhaug handler ikke om en dum postering på Facebook. Den handler om at regjeringen systematisk har brutt det uformelle forliket etter grusomhetene 22. juli 2011. De siste ukene har demonstrert at det hersker svært ulike oppfatninger om hva dette forliket gikk ut på og hva slags forpliktelser det innebar. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
BRUTT FORLIK: - Reaksjonene mot Listhaug handler ikke om en dum postering på Facebook. Den handler om at regjeringen systematisk har brutt det uformelle forliket etter grusomhetene 22. juli 2011. De siste ukene har demonstrert at det hersker svært ulike oppfatninger om hva dette forliket gikk ut på og hva slags forpliktelser det innebar. Foto: Hans Arne Vedlog / DagbladetVis mer

Et nytt forlik om 22. juli

Reaksjonene mot Sylvi Listhaug handler om at regjeringen har brutt det uformelle forliket om 22. juli. Det er tid for en ny fredsavtale.

Meninger

Da røyken la seg og hverdagene presset seg på sensommeren 2011 ble det etablert en slags våpenhvile i norsk politikk. Statsminister Stoltenberg erklærte at svaret på ugjerningene skulle være mer demokrati. Arbeiderpartiet valgte å ikke legge vekt på at gjerningmannen hadde en lang fortid i Fremskrittspartiet. Dette til tross for at Fremskrittspartiet har en lang historie med krefter av samme typen som det som fremgikk i gjerningsmannens manifest. Isolert sett tilsa dette at Fremskrittspartiet hadde noe å svare for i sakens anledning, men dette lot man være.

Spaltist

Nicolay Borchgrevink Johansen

er førsteamanuensis i sosialt arbeid og sosialpolitikk, Høyskolen i Oslo og Akershus.

Siste publiserte innlegg

Forventningen var nok at Fremskrittspartiet skulle gå en runde med seg selv og passe på at man for fremtiden ikke kunne misforstås dithen at man støttet slike ideer og bevegelser.

Arbeiderpartiet har med enkelte unntak holdt sin del av avtalen, men samtidig har det politiske landskapet i ettertid forandret seg kraftig i deres disfavør. Disse forandringene har delvis med større politiske bevegelser i vesten å gjøre, men de har også en ikke ubetydelig lokal dimensjon. Endringene har i første rekke medført et mye større spillerom for å la nasjonale interesser veie tungt i spørsmål om innvandring og globalisering. Dette var spørsmål som tidligere var blitt forkludret med signalordet «rasisme», gjennom en moraltung og rettighetsorientert ramme om politikken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stemmer som tidligere var illegitime i det offentlige ordskiftet ble nokså raskt akseptert som en del av det politiske fellesskapet. Det mest spesielle tilfellet var «Fjordmann», gjerningsmannens forbilde, som ble gitt spalteplass og endog stipend. Rent praktisk betød dette at det politiske spillerommet ble mye større, og selv om dette ikke kom i strid med Arbeiderpartiet reelle politiske linje, innebar det at spillerommet for hva som kunne ytres uten å bli politisk død på høyresiden, ble vesentlig utvidet.

I denne situasjonen var det vel en rimelig forventning at man på høyresiden håndterte den med selvbeherskelse: at man avholdt seg fra å snakke om folkegrupper generelt i nedsettende ordelag og at man omtalte Arbeiderpartiet og andre deler av venstresiden med respekt og legitime politiske motstandere. I 2013 kom høyrepartiene inn i regjeringskontorene og forventningen var at de i seierens time ville vise seg fra en voksen og verdig side.

Jeg tror folk i Arbeiderpartiet har sett på fremferden i etterkant med sjokkartet forfjamselse. Kampanjer mot Arbeiderpartiets personer i ledelsen har pågått kontinuerlig, hatefulle kommentarer og bevegelser holder det gående med ord om at de er landssvikere og fortjener å dø. Fra det ene regjeringspartiet har man ført seg frem som om Arbeiderpartiet tar parti med utenlandske krefter og motarbeider nordmenns interesser. De er ikke et legitimt innslag i det politiske fellesskapet. Dette skjer med regjeringssjefens aksept, og er følgelig regjeringens offisielle posisjon.

Der de kunne forventes å fremstå med en form for refleksjon og ansvarlighet i møtet med det vesentlig utvidete spillerommet, har man i realiteten svart med å stenge det samme spillerommet på den andre siden.

Det er i dette lyset vi må tolke de siste ukers hendelser.

I første omgang er det jo nokså ufølsomt å beskylde Arbeiderpartiet av alle partier, for å stå i ledtog med terrorister, på et tidspunkt da det åpne såret fra 22/7 var ekstra betent. Etter mye om og men ble det da også sagt unnskyld for dette. Hvorvidt dette var troverdige unnskyldninger er et spørsmål som skal få ligge, for det er et par andre detaljer fra den saken som fremtvinger mye større spørsmål.

Det er fint at regjeringen nå sier unnskyld, både samlet og hver for seg. Men hva var det de sa unnskyld for, og hva forteller de om seg selv når de unnskylder seg?

Statsministeren sa på NRK radio (Politisk kvarter 12.3) at terroren rammet oss alle. Dette er fortellingen i forliket. Men når høyresiden har regjeringsmakt, innebærer dette at det er de som forvalter det store traumet. Vi er enige om at terroristen alene var ansvarlig. Men om denne fortellingen skal opprettholdes, krever det som sagt en god del selvbeherskelse fra alle parter. Da Arbeiderpartiet aksepterte å ikke legge vekt på at terroristen hadde vært medlem i Fremskrittspartiet skulle motytelsen være at partiene på høyresiden, i særlig grad Fremskrittspartiet, behandlet ofrene som om dette også var deres barn og ungdommer, at det var alles barn og ungdommer som ble drept med kaldt blod den dagen. Statsministeren hevder da også dette i sin unnskyldning, dette var våre barn. De var Norges fremtid, ikke bare for Arbeiderpartiet, selv om de ble ekstra hardt rammet.

Men så skynder hun seg å si at AP også driver med urimelige påstander. Og det er en interessant påstand, selv om det undergraver troverdigheten i budskapet. Dette poenget er fremført med styrke også fra Civita og Minerva. Det forteller at det offentlige ordskiftet består av forhandlinger om legitimt medlemskap både til høyre og venstre. Dette er viktig, men det må foreløpig vente litt.

Så var det den famøse justisministeren. Hun var lei seg for å ha såret de som var på Utøya og familiene til de som ble rammet: «Jeg er lei meg for å ha såret de som opplever dette som vanskelig» sier hun i følge VG. Altså, de berørte. Men, ble de ikke selv berørt, var ikke dette våre alles barn og ungdommer?

Integreringsministeren følger opp i samme spor, han beklaget overfor de som ble såret og bedyret at det ikke var hensikten. I en følelsesmessig sterk opptreden på NRK (Debatten, 15.3) gjentok han det samme. Han unnskyldte seg for det som ble skrevet i Facebook-oppdateringen, bedyret at han hadde lært av å møte overlevende etter 22/7. Men dette var da begrenset til en unnskyldning for koblingen mellom terror og Arbeiderpartiet.

Det er forståelig at man sier to ting, at det både var våre barn og ungdommer, og samtidig at Arbeiderpartiet ble spesielt hardt rammet. Men man skal også forvalte det største traumet i Norge etter andre verdenskrig. De påstår det berører dem, men de beklager bare fordi de ble misforstått og uttrykte seg klønete.

Det store spørsmålet er om dette er i tråd med fredsforliket.

Det er filmpremiere på filmen om massakren på Utøya. Er dette viktig for regjeringen? Ingenting tyder på det. Alt tyder på at de ikke tenker på det i det hele tatt, og integreringsministeren uttaler som første impuls at det er ubetimelig i denne situasjonen å «trekke Utøyakortet». Beklagelsen i etterkant kan ikke dekke over det faktum at regjeringen var nokså uberørt av filmpremieren, noe som igjen antyder at dette ikke var viktig for dem. Men det ble verre.

Justisministeren er altså misfornøyd med et nederlag i Stortinget, og har en rådgiver som skal lage en av deres sedvanlige provoserende Facebook-oppslag. Et av disse innleggene som utløser flere tusen kommentarer, hvorav en stor del uttrykker det samme hatet mot Arbeiderpartiet som drev terroristen i sin tid. En av dem surfer på internett og finner et bilde. Ifølge ABC-nyheter vil de ikke opplyse hvor på nettet de fant dette bildet, men det har sirkulert på høyreradikale nettsteder, får vi vite (gjentatt overfor BT 16/3).

Etter at statsministeren og integreringsministeren har stått frem med langt mer dyptfølte beklagelser, skal justisministeren opp på Stortingets talerstol for å fremføre sin unnskyldning. Hun får ikke seg selv til å gjøre det på en måte som virker troverdig og man må hale det ut av henne, at unnskyldningen også gjelder innholdet i det som ble sagt. Avskjedsbrevet på Facebook da hun fratrådte indikerer da også at hun hadde jugekors da hun sa unnskyld, som kommentatoren Jacobsen i VG påpekte.

Den nå avgåtte justisministeren har som alle vet en stor tilhengerskare som hun kommuniserer med, eller til, på Facebook. Blant disse er det mange som synes at hun har måttet tåle urettmessige krav fra statsministeren og kritikk fra regjeringssjefen. Noen av dem sender blomster. Hun får mange. Men det viser seg at et av disse initiativene kommer fra personer og grupper med åpent nazistiske og lignende synspunkter. Det er uklart hvor stor andel det dreier seg om, men konfrontert med dette, uttrykker justisministeren ingen forståelse for at dette er problematisk. Hun sier hun har tatt klart avstand fra slike synspunkter tidligere. Senere kom det en enda klarere melding om det samme. Men er det tilstrekkelig med sporadiske erklæringer om at man tar avstand fra nazisme? Er dette tilstrekkelig for en justisminister som skal bære traumet etter 22/7? Er dette nok for å holde på fredsavtalen?

Samme minister har nærmest gjort det til sitt varemerke å legge ut posteringer på sin Facebookside der hun høster en lang rekke kommentarer, som bare kan karakteriseres som hatprat (etter regjeringens egen handlingsplan) om Arbeiderpartiet og deres leder. Han omtales som judas og forræder, for ikke å snakke om landssviker. I avskjedsmeldingen snakker hun om lederen (merk personfokuset) for landets tradisjonelt største parti som en fare for landet. Landssvikere er utenfor det politiske fellesskapet, det er folk man bruker vold mot. Det er det da også mange som åpent tar til orde for på ministerens Facebooksider.

Et mer eller mindre samlet kommentatorkorps i de store avisene har etter hvert påpekt at denne ministeren bruker samme retorikk og virkemidler som ligner på det man finner i kretser som omfavner Breiviks tankegods. Ikke minst gjelder dette antydninger om at Arbeiderpartiet og dets ledere svikter landet. Forventes det ikke at man reflekterer over hva det er som gjør at disse gruppene tiltrekkes av det man står for og måten man framstår?

Opprøret mot ministeren handler om oppdemmet frustrasjon og fortvilelse over at forliket er både brutt og nærmest hånet de siste årene. Regjeringen opptrer ikke som om det var deres barn og ungdommer som ble drept den gangen. Filmpremieren er uten betydning. Sentrale personer frekventer tilsynelatende miljøer på internett som deler synspunkter med gjerningsmannen og bruker samme retorikk som Breiviks støttespillere. Når det påpekes at det er noe som skurrer med blomsteraksjoner satt i gang fra åpent nazistiske organisasjoner blir det først møtt med et skuldertrekk. Listen kunne vært gjort lenger.

Under sterkt press går til slutt justisministeren av. Men regjeringssjefen syntes egentlig at det holdt med et par unnskyldninger for Facebook-posten og synes synd på seg selv fordi de fra tid til annen blir mistenkeliggjort i politiske debatter. Spørsmålet er om dette er nok for å holde på freden

Arbeiderpartiet har nå erklært at de vil snakke mer om Utøya fremover. Det vi ser nå, er et ulmende hat som krever å bli hørt. Det betyr at norsk offentlighet kommer til å bli enda mer preget av kamper om hvem som er legitime deltagere i det politiske fellesskapet. Det er en lite konstruktiv måte å snakke sammen på og som kun tjener de som ønsker polarisering. Men sett fra Arbeiderpartiet og det man ofte kaller venstresiden, er dette blitt både nødvendig og rasjonelt.

For å unngå at norsk offentlighet blir enda mer av et bikkjeslagsmål, kan det være en ide å møtes for å reforhandle et forlik. Det forrige forliket ble inngått som en våpenhvile. Men premissene ble ikke klargjort som i en konkret fredsavtale. En fremgangsmåte er å sette seg ned sammen, ha litt god tid og klargjøre hva man synes er akseptabelt og ikke. Her er det også plass for høyrepartiene til å lufte sine frustrasjoner over å bli mistenkeliggjort. Så kommer partene fram til noen kjøreregler. Som alle regler vil det være noen som tester grensene og demonstrativt bryter dem. Men med kjørereglene vet alle hva som forventes, og hvorvidt forventningene respekteres kan avleses på den interne justisen man finner på både høyre og venstre side i politikken.

Slik får vi plassert de som mener nasjonale hensyn i en globalisert og dynamisk verdensøkonomi er rasisme i en kategori sammen med voldsromantikere og Tjen Folket litt utenfor det politiske fellesskapet på venstresiden. Tilsvarende får vi opprettet en ryddig grense mellom romantiske forestillinger om norskhet og voldsromantiske forestillinger om det samme på høyresiden. Da blir det også mer plass til å diskutere det saken egentlig handlet om: hvor går grensen for hva vi kan foreta oss mot terror uten å gå for mye på kompromiss med rettsstatsverdier. Resultatet blir et ordskifte som er mer demokratisk og dermed politisk; en måte å håndtere uenigheter på en fredelig måte.

Det hadde vært litt av et minnesmerke over ofrene!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook