Et nytt maktbegrep

Begrepsmakt er en ofte oversett type makt. Begrepet 'Norge' har for eksempel en så overveldende makt at mennesker vil være villige til å dø for det i gitte situasjoner.

Dagbladet har lykkes i å rive Ottar Brox løs fra både sommerferie og pensjonisttilværelse for å anmelde min bok « Norge - en kritikk. Begrepsmakt i Europa-debatten ». Resultatet, som sto på kronikkplass 18. juli, er interessant lesning, i alle fall for meg. Brox leser boken som en debattbok om EU, som «ensidig og gjennomført usaklig ja-agitasjon», der utgangspunktet er at jeg fremstiller argumenter til fordel for norsk EU-medlemskap som «udiskutabelt sanne», mens han «etter grundig gjennomlesning ikke har funnet ett sted der nei-argumenter blir tatt alvorlig». Jeg er derfor en skribent «i samme klasse som de emissærene som påsto at EEC var Dyret i åpenbaringen». Boken er for Brox en studie av og et eksempel på retorikk uten det han kaller «rot i virkeligheten».

Årsaken til at jeg finner denne lesningen interessant, er at jeg selv har tenkt noe anderledes om boken. Jeg har tenkt på den som et forsøk på å forstå hvorfor enkelte argumenter er politisk effektive og andre ikke. I dette tilfellet betyr effektivitet rett og slett evne til å få stemmeberettigede til å stemme ja eller nei i folkeavstemninger om EU. For meg er boken en lovsang til nei-siden og deres habile politiske håndverk, og en anklage mot ja-siden for å være politisk impotente, altså ute av stand til å levere argumenter som faktisk har den politiske effekt de er ment å ha.

Hvorledes kan en og samme bok gi opphav til to så forskjellige lesninger som dem jeg har risset opp i de to ovenstående avsnittene? Vel fordi de to lesningene legger til grunn to helt forskjellige måter å lese det sosiale og det politiske på. Et hovedærend i boken, som er en del av en maktutredning, er da også å levere en analyse av den makt som ligger i meningsdannelse. Det dreier seg om å konkretisere den såkalte sproglige vending som man har sett i samfunnsfagene de siste tredve årene. I stedet for å se sproget som et uproblematisk samlebånd mellom idé og handling, slik man tradisjonelt har hatt en tendens til å gjøre, har man snudd seg mot sproget selv for å forstå sosiale fenomener. Her ligger det også et potensial for å klekke ut et nytt maktbegrep. Begrepene selv har makt - når man i dagligtalen snakker om at sproget har en i sin makt, er det vel nettopp det at de begrepene man er nødt til å bruke, kommer komplett med innebyggede føringer for ens tanke og handling.

Selvsagt er det en fordel om begreper og argumenter har det Brox kaller «rot i virkeligheten». Men dette er, som blant annet den norske EU-debatten viser, bare én av en rekke relevante trekk ved politisk argumentasjon. Poenget i politikken, slik den blant annet utspiller seg i EU-debatten, er å få rett, ikke å ha rett. Nei-siden har (så langt) vært flinkere enn ja-siden til å få rett. Hvem som har rett, har boken såvidt jeg kan si forholdsvis lite å si om.

Begreper er en politisk ressurs fordi de har effekter på spesifikke politiske hendelser som folkeavstemninger. Det finnes noe man kan kalle begrepsmakt - evnen til å fastsette, institusjonalisere og aktivere begreper på en slik måte at de har effekter på politisk handling.

Skal man studere begrepsmakt, må utgangspunktet være å forstå begrepenes historie, hvordan de kom til å bety det de betyr på et gitt tidspunkt i en viss kontekst, i forhold til hvilke andre begreper de gir mening, hvordan de er blitt institusjonalisert historisk. Politikk vil typisk innebære en kamp mellom forskjellige posisjoner om hvilke betydninger av hvilke begreper som skal gjelde. Dette vil være den åpne kampen om begrepsmakt - det vil også som regel finnes begreper hvis makt ikke problematiseres eksplisitt. Typisk vil det også være slik at et begrep vil ha endel aspekter som alle eller de fleste posisjoner kan enes om, og at man kjemper om hva de resterende aspekter skal bety. Politikk er kamp, og kampen om de politiske begrepers betydning er en integrert del av politikken. Det å få andre til å akseptere ens egne definisjoner har et maktaspekt simpelthen fordi det fører til at de formulerer verden på et gitt sett premisser, blir implisert i et gitt sett måter å treffe avgjørelser om verden på, og utvikler et sett forpliktelser i forhold til dette perspektivet og disse avgjørelsene.

De tyske begrepshistorikerne har konsentrert seg om å studere begreper som er nært knyttet til den europeiske statssystem. Det sentrale navn, Reinhart Koselleck, bruker begrepet stat som eksempel: «Tenk for eksempel på alt det som går inn i ordet {lsquo}stat' slik at det blir et begrep: herredømme, område, borgerskap, lovgivning, lovhåndhevelse, forvaltning, skattlegging, hær, for bare å nevne noe.» Det et ord betegner, fortsetter han, kan tenkes adskilt fra ordet, mens det for begrepets vedkommende er snakk om at historisk erfaring går opp i et begrep på en slik måte at det fenomenet det er snakk om, bare kan gripes med dette ene begrepet. Derfor kan et begrep nok være klart, men det må alltid være mangetydig. I og med måten verden fremstår for oss som bestemt og ordnet i henhold til de begrepene vi bruker for å gripe den, handler dragkampen om begrepene - det Koselleck kaller der semantische Kampf - om intet mindre enn å definere virkeligheter. I lys av dette kan man definere begrepsmakt nærmere som evne til å avlede effekter av å definere virkeligheter.

Dette diskursive arbeidet tar aldri slutt. Det finnes eksempler på kontekster der begreper synes å ha blitt låst fast i én betydning over tid. Men selv i disse helt spesielle tilfellene, vil en nærmere studie vise at enkeltmenneskers forsøk på å fryse begrepene er fåfengt. Sprog er per definisjon et sosialt fenomen, og begreper defineres i sin bruk. De inngår i konstellasjoner med andre begreper, og defineres i kraft av sine relasjoner med dem. Våre forsøk på å definere begreper entydig, møter motstand fra sproget selv, og fra andre menneskers forsøk på å definere begrepene på andre måter. Derfor kan man like gjerne, eller fortrinnsvis, si at begrepene og ordene har oss i sin makt, som omvendt. Begrepsmakt er altså ikke bare et mentalt fenomen - noe som bare eksisterer som en idé i hin enkeltes hode. Det er et sosialt fenomen, en del av de relasjoner som konstituerer et samfunn og holder det sammen. Det er virkelighet.

Som sosiale fenomener har begreper effekter. De muliggjør handlinger, og de sorterer handlinger på en slik måte at noen vil ha lettere for å finne sted enn andre. Begrepsmakt innskrenker seg derfor ikke til å fastlegge de kategoriene vi forstår verden ved hjelp av. Begrepsmakt inkluderer også begrepets effekt som bestemmende for det tilgjengelige handlingsrepertoir på et visst område, og spørsmålet om hvor «naturlige» enkelte handlinger fremstår å være i forhold til andre. Jo mer omfattende slike effekter er, jo sterkere er et begreps makt. Begrepet «Norge» har for eksempel overveldende begrepsmakt - så overveldende at det vel fortsatt finnes endel mennesker som i en gitt situasjon ville være villige til å dø for det. Slikt kan ikke forklares bare ved den tvangsmakt offiserer kan mobilisere for å få soldater til å handle etter den lønn de får i bytte for å utsette seg for å dø. Det ligger en makt i begrepene selv, og denne makten kan analyseres nettopp ved å trekke på en idé om begrepsmakt.

Materielle interesser er viktige i politikken, debatt om demokrati og medbestemmelse likeså. Men alle mulige interesser og demokratiske holdninger må kles i sproglig drakt før de kan bli en del av det politiske ordskifte. Brox er som alle andre avhengig av sproget for å kunne argumentere. Brox' lesning av det sosiale og det politiske forutsetter at han kan hoppe bukk over sproget og gå direkte til det han kaller «virkeligheten». En slik påstand er hverken mer eller mindre enn et retorisk grep, og Brox fremstår derfor som fanget av den samme sproglige virkeligheten som han forsøker å avskrive som uinteressant.