Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Et nytt nei

At EU skal kunne bli en motvekt til USA, er en illusjon.

FØRSTKOMMENDE SØNDAG

er det ti år siden det norske folk stemte nei til medlemskap i EU. Det er en god anledning til å gjøre opp status, se på gamle argumenter og vurdere nye som følger av utviklingen. Mye har skjedd på disse ti årene. EU er blitt utvidet og får nå sin egen grunnlov og hær. EUs økonomiske og monetære union (ØMU) er innført, og den politiske og økonomiske ensrettingen i EU har økt. Det danske og svenske folk har stemt nei til ØMU og mer union. Ved hvert EU- parlamentsvalg har valgdeltakelsen sunket, og arbeidsløsheten i EU har stabilisert seg på hele ni prosent. Truslene om hvor ille det ville gå med Norge hvis vi stemte nei, har slått fullstendig feil. Til tross for dette er det tilsynelatende ikke en eneste framtredende EU-tilhenger som er blitt i tvil om eget standpunkt. Det kan synes som om norske EU-tilhengere er tilhengere av EU uansett hva EU gjør, og uansett i hvilken retning EUs utvikling går. EU-motstandere viser derimot evne til å vurdere nye argumenter etter hvert som de legges fram. Det såkalte «motvektsargumentet», at Norge må inn i EU for å bekjempe USA, synes aktualisert etter resultatet i det amerikanske presidentvalget.

OPPRØMTE ETTER

å ha hjulpet George W. Bush til fire nye år i det hvite hus, har Høyres strateger vendt tilbake til gamlelandet. Nå skal de ha Norge inn i EU. Det er en ærlig sak. Det blir imidlertid nokså spesielt når ledende Høyrefolk - nå sist Kåre Willoch - begrunner sitt EU-hastverk med behovet for å skape et alternativ til Bush og USA. En synlig begeistret Jan Petersen var blant æresgjestene da Bush ble valgt til presidentkandidat under det republikanske partiets konvent i 2000. I sommer var ledende Høyrepolitikere inviterte gjester ved partikonventet i New York, og tillitsvalgte i Høyre drev aktiv valgkamp for republikanerne. Høyre og det republikanske partiet er søsterpartier i Den internasjonale Demokratiske Union (IDU), og samarbeider nært. Nylig så vi hvordan utenriksminister Petersen og forsvarsminister Krohn Devold gladelig fungerte som underleverandører av krigsmateriell til USAs folkerettsstridige krig i Irak - bak ryggen på det norske folk.

I fortvilelsen over valgseieren til Bush, er det kanskje ikke så rart at folk på venstresiden lukter på argumentet om at EU kan utgjøre en motvekt til USA. De har imidlertid neppe fått med seg at det er Petersens meningsfeller som dominerer EU, i hvert fall fram til 2009. Den nye EU-kommisjonen er den mest høyrevridde noen sinne. EUs justis- og innvandringspolitikk er for eksempel i hendene på Franco Frattini fra Silvio Berlusconis høyreradikale parti, Forza Italia.

SVÆRT FÅ HAR

også fått med seg hva EUs nye president, Jose Manuel Durao Barroso, egentlig står for. Mange nordmenn vil nok spørre seg hvem i all verden denne Barosso er. Det har de til felles med befolkningen i EU-landene. Ettersom EU-presidenten blir foreslått av EUs statsledere i lukkede prosesser, har folk flest ingen mulighet for påvirkning av presidentvalget, og det er svært lite kjennskap til Barroso utenfor hans hjemland Portugal. Den konservative Barroso ble portugisisk statsminister i april 2002, og etter to år som statsminister er det spesielt to ting han blir husket for.

For det første at han gjennomførte knallharde politiske reformer for å redusere offentlige utgifter for å tilpasse landet til ØMU. Statsminister Barroso førte kompromissløs høyrepolitikk, med reduserte offentlige utgifter, kutt i velferd og sosiale ytelser, arbeidsmarkedsreformer som rammer arbeidstakerne, og ga skattelettelser til de rike. Dette medførte store konflikter med fagbevegelsen og to generalstreiker på kort tid.

For det andre er Barroso en av George W. Bush sine aller nærmeste politiske allierte i Europa.

Til tross for at et overveldende flertall av portusiserne var motstandere av krigen i Irak, ga Barroso sin fulle støtte til USAs invasjon. Den 30. januar 2003 stod kronikken «United we stand - Eight European leaders are as one with President Bush» på trykk i den amerikanske avisen Wall Street Journal. Kronikken var en uforbeholden støtte til USA og Bush i forhold til Irak, og var underskrevet av åtte av EUs statsledere, deriblant Berlusconi, Blair, et par østeuropeiske statsledere, samt Portugals statsminister Barroso. Men Barroso gikk lenger enn bare å erklære sin støtte til Bush på papiret. Den 17. mars 2003, umiddelbart før angrepet på Irak, var han vert for et toppmøte på den portugisiske øygruppen Azorene. De fire statslederne Barroso, Bush, Blair og spanske Aznar diskuterte her den kommende invasjonen av Irak, og to politiske erklæringer med sterk støtte til Bush' linje ble vedtatt. Til tross for standhaftig krigsmotstand fra Tyskland og Frankrike og antikrigslinjen til den nye spanske regjeringen, er mange ledende EU-land aktive deltakere i «Koalisjonen av de villige», på USAs side.

HISTORIEN HAR

lært oss at jo mektigere en supermakt er, jo større ambisjoner får den, og dersom man i tillegg råder over militære maktmidler, er det grunn til å være på vakt. At militær opprustning faktisk blir grunnlovsfestet i EU er heller ikke spesielt betryggende. Det er også vanskelig å se at det finnes historisk belegg for at de gamle europeiske kolonimaktene er mer omsorgsfulle i sin omgang med andre land enn amerikanerne. Ifølge forsker Kåre Dahl Martinsen ved Institutt for forsvarstudier er «det EU vil gjøre, egentlig det samme som USA, bare med litt mer elegant språk og enda litt friere tøyler. Det er bare tull at dette skal være noe mykt eller solidarisk alternativ. Det argumentet kan legges dødt med en gang.»

Disse forhold, samt den nye EU-presidentens politiske profil og allianse med Bush, gjør det nokså usannsynlig at EU vil danne noen enhetlig politisk motvekt til USA. Norges eventuelle 7 av 345 stemmer i EUs ministerråd vil uansett ikke gjøre den store forskjellen, spesielt hvis våre stemmer i EU forvaltes av Jan Petersen og Høyre.

IDEEN OM AT

småstaten Norge skal innlemmes i supermakten EU for å bekjempe supermakten USA er uttrykk for en helt ny linje i norsk utenrikspolitikk. Småstater som Norge bør videreutvikle vårt gode forhold til alle stormakter i vår nærhet, det være seg USA, EU eller Russland. Dersom vi bruker vår internasjonale handlefrihet som en aktiv småstat, vil Norge kunne spille en brobyggerrolle, samt ivareta egne interesser, gjennom konstruktivt samarbeid og partnerskap med supermaktene framfor medlemskap i noen av dem. Fortvilelsen over John Kerrys 20 manglende valgmannsstemmer i Ohio endrer ikke på den saken.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media