Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Et nytt område for overgrep

Asylpolitikk endret seg dramatisk på ti år. Mennesker på flukt utsettes nå daglig for urett.

VI ER OFFERET: Norges bemerkelsesverdig privilegerte situasjon er ikke et tema i asyldebatten. Tvert om: Samtidig som oljefondet har vokst, har Norge utviklet en retorikk som framstiller oss som et offer, som mottageren av et urimelig høyt antall asylsøkere, skriver Rune Berglund Steen som i dag gir ut «Svartebok over norsk asylpolitikk». Bildet viser papirløse eritreiske asylsøkere. Foto: NTB Scanpix.
VI ER OFFERET: Norges bemerkelsesverdig privilegerte situasjon er ikke et tema i asyldebatten. Tvert om: Samtidig som oljefondet har vokst, har Norge utviklet en retorikk som framstiller oss som et offer, som mottageren av et urimelig høyt antall asylsøkere, skriver Rune Berglund Steen som i dag gir ut «Svartebok over norsk asylpolitikk». Bildet viser papirløse eritreiske asylsøkere. Foto: NTB Scanpix. Vis mer

Under Kosovo-krigen i 1999 åpnet Bondevik I-regjeringen en luftbro mellom Makedonia og Norge. 6000 flyktninger ble fløyet i trygghet gjennom daglige avganger. Tretten år senere er Norge i krig i Afghanistan på andre tiåret. Det finnes ingen luftbro ut av krigshelvetet. Både Bondevik II-regjeringen og Stoltenberg II-regjeringen har år etter år brutt anbefalingene fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og holdt afghanske krigsflyktninger på avstand.

I løpet av det siste tiåret har Norge kastet avviste torturofre og krigsflyktninger ut av asylmottakene og henvist dem til en tilværelse fra hånd til munn i norske vintergater: menn og kvinner, unge og gamle. En 19 år gammel pakistansk mann ble funnet død i et vann utenfor Halden etter å ha gått gatelangs og lett etter mat. Vi har tvangsreturnert mennesker til noen av verdens verste krigsskueplasser. Vi har sendt en seks år gammel, alvorlig multihandikappet jente tilbake for å dø i Kosovo. Vi har fått advarsel på advarsel fra UNHCR. Høsten 2010 tvangsreturnerte vi en menneskerettighetsaktivist til bestialsk tortur i Syria, blant flere kjente eksempler på tvangsreturer som har gått forferdelig galt. Samtidig har vi senket tersklene for selv å fengsle folk som er redde for å returnere til diktaturer og krigssoner.

Vi lever i et av verdens beste samfunn gjennom historien. Sjelden har en generasjon av mennesker fått oppleve slik velferd, slik trygghet, slik frihet. Normalt er vår bemerkelsesverdig privilegerte situasjon likevel ikke et tema i asyldebatten. Tvert om: Samtidig som oljefondet har vokst, har Norge utviklet en retorikk som framstiller oss som et offer, som mottageren av et urimelig høyt antall asylsøkere. I statsbudsjettet for 2011 var det satt av 2,5 milliarder kroner mindre til asylfeltet enn i 2010. Nedgangen fortsatte i statsbudsjettet for 2012. Det er god forretning for et oljedemokrati på toppen av kloden å skremme somaliske, irakiske og afghanske krigsflyktninger fra å søke tilflukt på våre breddegrader.

Demokrati har aldri vært og vil aldri bli en garanti mot urett eller overgrep. Når hundreårsjubileet for allmenn stemmerett feires i 2013, markerer det også det norske folkets misbruk av makt gjennom hundre år: overgrepene begått av majoriteten mot jøder, reisende, romfolket, samer og psykisk lidende. Etter de siste årenes dramatiske utvikling i norsk asylpolitikk er det behov for å spørre: I hvilken grad har vi konstruert et nytt område for overgrep, langt på vei godkjent av folket, samtidig som myndighetene gjør alt de kan for å verne folket mot en opplevelse av urett eller ansvar?

Man kan trekke direkte paralleller mellom før og nå: Den norske statens kidnappinger av barn fra romaniforeldre ble i sin tid ansett både som 1) nødvendig for samfunnet for å få kontroll med en utgruppe som ble betraktet som skadelig og 2) til beste for barna selv. I dag sendes en eritreisk far ut av Norge til Italia, mens kjæresten og den nyfødte datteren hans er igjen i Norge; hvor mange år som vil gå før de sees igjen, kan man bare spekulere i. Som før har myndighetene laget en argumentasjon som tilsier at dette er 1) nødvendig for det norske samfunnet fordi det på et eller annet vis skulle utgjøre en skade hvis han fikk bli her med sin datter. Parallellen stopper imidlertid på 2): Ingen vil engang hevde at dette er til datterens beste.

Rune Berglund Steen, forfatter av "Svartebok over norsk asylpolitikk".
Rune Berglund Steen, forfatter av "Svartebok over norsk asylpolitikk". Vis mer

Det er igjen etablert en offentlig diskurs som rettferdiggjør og dels usynliggjør overgrep mot en gruppe som befinner seg i ytterkantene av samfunnet. Vi erkjenner til en viss grad alvoret i det vi gjør - det er umulig å unngå å se det, i alle fall delvis, når vi for eksempel tvangsreturnerer mennesker til krigsherjede områder - men myndighetene har bygd opp et sett med argumenter som rettferdiggjør handlinger som primært tjener egne, snevre interesser. Og det produseres vikarierende argumenter som ytterligere kan rettferdiggjøre politikken: Man må stramme inn og atter stramme inn for å «beskytte asylinstituttet».

Det er nødvendig å bryte gjennom den byråkratiserende språkbruken. Vi må forstå at det å skille en far fra hans nyfødte datter, eller å sende ungdom til uforutsigbarhet i en av verdens mest elendige byer, er overgrep, ingenting annet. Vi må gjenkjenne at den typen tankekonstruksjoner og byråkratisering av ansvar som tillot tidligere tiders overgrep, reproduseres i vår tid.

Problemene i dagens norske asylpolitikk kan oppsummeres i seks hovedpåstander:

1. Norsk asylpolitikk bryter mennesker ned og gjør dem, med én asylsøkers ord, «ubrukelige». Den brutale behandlingen av sårbare grupper har menneskelige kostnader som sjelden tas med i noe politisk eller moralsk regnskap.

2. Den offentlige debatten om norsk asylpolitikk er preget av en falsk diskurs. Halvsannheter, usannheter og politisk ukyndighet har fortrengt den akutte virkeligheten som oppleves av menneskene på flukt.

3. Asylsøkere i Norge kan ikke lenger forvente en behandling i tråd med FNs standarder. Mens norsk asylpolitikk fram til cirka 2004 var tuftet på FNs faglige og prinsipielle ledelse, bidrar Norge i dag aktivt til å bryte ned disse standardene.

4. De senere års forvaltningspraksis omfatter en rekke justismord, inkludert regelmessige tvangsreturer til tortur. Selv torturofre mangler den grunnleggende rettssikkerheten som vanligvis tas for gitt i det norske samfunnet.

5. Asylbarn utsettes for systematisk, statlig diskriminering. Ikke på noe annet samfunnsområde ville man bevisst godta å utsette barn for lidelser som kan unngås, bare fordi det angivelig er i den norske stats interesse.

6. Europas randsoner utgjør varige humanitære katastrofeområder, ikke minst Middelhavet, hvis bunn har blitt endestasjon for tusenvis av båtflyktninger. 16 000 døde siden 1993 utgjør åtte «Hurricane Katrina»-er, og det er bare de man vet om. Norge spiller i hovedsak en negativ rolle og bidrar til en forverring av en allerede dramatisk situasjon.

Det vil være vanskelig å bestride disse påstandene på grunnlag av fakta. Det sentrale spørsmålet er hvor komfortable vi bør være med situasjonen.

Følg oss på Twitter
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media