Et nytt verdensparlament

Israels krig i Gaza har igjen aktualisert spørsmålet om en verdensorganisasjon som kan sanksjonere menneskerettighetsbrudd og se til at dens vedtak blir satt ut i livet. Altfor ofte blir FNs vilje ikke effektuert og krigerske stater og krigsherrer får ture fram. Dette sammen med statsløse samfunn, mislykkete stater og etnisk rensing, påkaller verdenssamfunnets handling.

Gjennom freden i Westfalen 1648 ble den internasjonale orden fundert på respekten for den enkelte stats grenser og selvråderett. Den enkelte stat har eksklusiv autoritet i indre anliggender, og ordner sine relasjoner med andre stater gjennom diplomati og forhandlinger. I den westfalske logikk er det ingen legal autoritet over nasjonalstaten som kan binde den eller som kan pålegge dens borgere plikter.

Etter opprettelsen av FN er den internasjonale tilstand ikke lenger rettsløs. Normutviklingen har vært formidabel og evnen til å sanksjonere normbrudd har økt. Vi fikk også Den internasjonale straffedomstol, som trådte i kraft den 11.03.03, og kom i kjølvannet av Jugoslavia- og Rwanda-tribunalene. USA var ikke blant underskriverne. Her er vi ved kjerneproblemet ved dagens internasjonale orden, nemlig at den fortsatt vektlegger suverenitet framfor menneskerettigheter og at noen ikke vil følge prosedyrene for å bestemme når og under hvilke vilkår hensynet til staters suverenitet over indre anliggender kan settes til side.

Noen kan bryte loven uten å bli stilt til ansvar. Det gjelder så vel Kina som Israel, som USA og Russland. Noen bryter loven med påtaleunnlatelse. Det er derfor behov for mer makt på overnasjonalt nivå. I tillegg til å forhindre krig, trengs overnasjonale organer for å hindre at nasjonalstatene krenker borgernes rettigheter, at en stat ikke krenker andre stater, og at dens politikk ikke har negative bivirkninger som rammer uskyldige tredjeparter.

Kant var en av de første som diskuterte behovet for en verdensstat, en stat som bygde på en verdensborgerrett. Hans rettsdoktrine innbefatter alle: rett er uforenlig med krig. Likevel advarte han mot en verdensstat. Den kan ikke ha noe verdimessig fundament, og må hvile bare på rasjonelle rettsgrunner. Det blir en sjelløs despot – en Leviatan – som ikke er begrenset av noe. Kants løsning ble en frivillig føderasjon av republikanske stater. Dette ble den negative erstatningen for den universelle forfatningsstaten med monopol på vold. Men en frivillig føderasjon er ikke effektiv. Det er i realiteten å sette sin lit til staters moral og gode intensjoner. Som historien med Folkeforbundet ettertrykkelig viste, er ikke dette veien å gå. En sterkere overnasjonal handlingskapasitet basert på folkerettslige prinsipper trengs.

I debatten om hvor mye makt og kompetanse som trengs hinsides nasjonalstaten, har det utkrystallisert seg forskjellig posisjoner. Mens noen setter sin lit til nettverk og dialog som konfliktløsningsmekanisme, vil mange kosmopolitter ha en verdensstat basert på en statsforfatning og med omfattende kompetanser på globalt nivå. Det er ikke bare snakk om en orden som kan sanksjonere menneskerettighetsbrudd og forhindre krig, men om en som kan realisere menneskerettigheter på et bredt felt, så som økonomiske, sivile, sosiale, kulturelle og politiske.

Men hvilken felles basis finnes for en slik politikk? Verdensborgernes solidaritet er reaktiv, den reagerer på krenkelser og ydmykelser av menneskeverdet. Verdensborgerne har ikke mye mer felles enn en felles humanitet. Dette gir lite grunnlag for proaktiv, kollektiv handling.

En tredje gruppe utgjøres av dem som er talspersoner for en verdenspolitikk uten verdensregjering. Den verdensborgerlige solidaritet er tynn og kan bare gi grunnlag for sikkerhetspolitikk, menneskerettighetsbeskyttelse og risikoforebyggelse. Det som har forandret seg fra Hobbes og Kants tid, er at den internasjonale orden ikke lenger kan sees som en naturtilstand. Den er allerede normativt integrert og rettslig institusjonalisert. Det fins knapt rettsløse områder lenger; alle individer har rettigheter i en eller annen forstand.

Når det er allerede rettslig ordnete samfunn som skal reguleres, kan det ikke være snakk om å skape en ny overnasjonal statsforfatning, men heller en forfatning som fordeler kompetanser, rettigheter og plikter i forhold til rettssikkerhetsprinsipper. Men hvordan skal en slik forfatning bli effektiv? Hvordan skal en kunne sanksjonere normbrudd uten at verdensorganisasjonen blir utstyrt med makt og ressurser analogt til det en stat rår over? Hvordan skal loven bli gjort likt gjeldende for alle? Hvordan skal en få til stabilitet uten en suveren statsmakt; en autoritet som med basis i et sentralisert monopol på vold kan sikre iverksetting av lover mot opposisjon og aktiv motstand? Dette skaper problemer for motstanderne av en verdensstat.

En løsningsmodell er kanskje å finne i det flernivåsystem av politisk styre som er utviklet i Europa. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen er et av de mest prominente eksempler på at det finnes organer over nasjonalstaten som individer og grupper kan henvende seg til i forbindelse med rettstvister. Det samme gjelder EU domstolen. Når det gjelder EU så kan det også settes makt bak kravene, selv om det ikke er noe EU-politi, EU-fengsler eller en EU-hær. Det er medlemsstatene som iverksetter EUs politikk. Men EU er effektivt. Sammenliknet med andre internasjonale organisasjoner er det høy gjennomføringsgrad av EUs direktiver og reguleringer. De kan bøtelegge og på andre måter straffe de som ikke bøyer seg.

Det europeiske flerenivåsystemet innbefatter imidlertid ikke bare det nasjonale og det regionale nivået, men også det globale. EU henter mye av sin legitimitet fra det å være i overensstemmelse med folkerettslige forpliktelser og FN. Om en derfor ser stat og suverenitet ikke som absolutter, men som ytterpunkter på et kontinuum, vil en kunne tenke seg en verdensorden som ikke er basert på sentralisert makt og opphevelse av statlig suverenitet. I en slik orden inngår de ulike nivåene i en større helhet som deler makt og kompetanser mellom seg.

Hvis dette skal bli en realitet må verden deles inn i regioner etter modell av EU, og FN må gjøres til en organisasjon med utøvende makt, noe som krever store endringer av dagens struktur. Når det gjelder demokratisering er en mulighet å supplere den gjeldende orden med territoriell representasjon: et Verdensparlament basert på en transformasjon av Generalforsamlingen til et overhus som vil dele sin myndighet med et annet kammer, samt introduksjon av kvalifisert flertall.

Dette går sammen med behovet for et nytt charter for rettigheter og plikter spesifisert i forhold til ulike maktsfærer, obligatorisk jurisdiksjon foran Den internasjonale domstolen, og overføring av permanent kontroll av nasjonalstatenes bruk av tvangsmakt til regionale og globale institusjoner. Dette er selvfølgelig vanskelig, noen vil si umulig. Men med den stadig sterkere gjensidig avhengigheten mellom statene og med oppbyggingen av rettsstrukturer og institusjoner transnasjonalt, blir spørsmålet om en rettferdig verdensorden ikke bare et om verdensstat eller ikke, men hvordan forholdet mellom nivåer organiseres.