Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Ny plan for Barnevernet

Et nyttårsønske for barnevernet

Ord er ikke nok. Vi må være sikre på at vi benytter oss av tiltak av høy kvalitet, samtidig som vi ivaretar familienes ønsker og behov

NORGE DØMMES: Før jul falt nok en dom i en av de norske barnevernssakene hvor Den europeiske menneskerettsdomstol peker på manglende referanse til hjelpetiltak, skriver innsenderne. Foto: EMK
NORGE DØMMES: Før jul falt nok en dom i en av de norske barnevernssakene hvor Den europeiske menneskerettsdomstol peker på manglende referanse til hjelpetiltak, skriver innsenderne. Foto: EMK Vis mer
Meninger

Barnevernet i Norge er gjenstand for mye oppmerksomhet i media. Bakgrunnen er de rundt 34 sakene i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Før jul falt en dom i en av sakene hvor EMD peker på manglende referanse til hjelpetiltak.

Man skal alltid være forsiktig med å la enkeltsaker, eller et fåtall saker, danne grunnlag for endring av hele systemer. Men det EMD her peker på, er et problem som rammer langt flere familier i barnevernet – mangelen på intensive, omfattende og tilpassede hjelpetiltak.

Dette henger igjen sammen med mangelen på tydeligere juridiske og faglige krav til hjelpetiltak. Lovverket inneholder en, mildt sagt, uheldig formulering, som må være kimen til mange juridiske og faglige utfordringer som angår de fleste barnevernssaker.

I Barnevernlovens §4.4 om krav til omsorgsendrende tiltak står det at disse skal bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag. Det betyr at lovverket i praksis åpner opp for å tilby hjelpetiltak uten et dokumentasjonsgrunnlag for at tiltaket virker på problemet det er ment å avhjelpe. Det skal bare være allment akseptert. Det var vel neppe hensikten?

I §4.4 burde stått «kunnskapsbasert praksis» (eller tilsvarende). Det ville levnet liten tvil om de juridiske og faglige krav som stilles til omsorgsendrende tiltak.

Når barn lever under forhold som utløser en plikt hos barnevernet til å tilby foreldrene omsorgsendrende tiltak, ville et slikt krav forpliktet barnevernet til å bruke tiltak som har vist seg å fungere for de problemene foreldre strever med. Hadde man innført et krav om kunnskapsbasert praksis kunne man forhåpentligvis unngått flere omsorgsovertakelser og saker som blir fremmet for Menneskerettsdomstolen.

Det prøves ut slike tiltak i dag, men de er i et mindretall og krever ressurser. Skal barnevernet få til en slik praksisendring må ressurser tilføres. Vi som jobber med å tilføre barnevernet flere kunnskapsbaserte metoder, opplever stadig at det verken er tid eller penger til slik kvalitetsforbedring. Høyere kompetanse vil ikke løse disse utfordringene slik Erna Solberg foreslår.

Kunnskapsbasert praksis innebærer at man tar utgangspunkt i forskning, ansattes erfaringer, og brukernes behov. Det betyr at det ikke bare er forskningsresultater som teller. Erfaringene fra både de ansatte i barnevernet og familiene som mottar hjelpetiltak er viktige bidrag som må integreres for å utøve god kunnskapsbasert praksis.

Å ta hensyn til familiene som mottar hjelpetiltak i barnevernet, handler om å la familiene være med på å påvirke prosessene de er en del av, ikke minst å ta hensyn til barnets ønsker og behov. Ifølge Barnevernslovens første kapittel har barnet rett til å få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og til fritt å uttrykke sine synspunkter. Det er Barnevernet generelt gode på, selv om det finnes forbedringspotensial ifølge Helsetilsynets gjennomgang av saker i barnevernet fra 2019.

Barnevernspedagoger, sosionomer og andre ansatte i barnevernet som står opp hver morgen for å utføre en av de viktigste, men også mest utakknemlige arbeidsoppgavene i vårt samfunn, har en god kompetanse, men jobber ofte med begrensede ressurser. De står i de vanskeligste og mest utenkelige situasjoner som vi andre kan prise oss lykkelige for at vi slipper. De fortjener all honnør for arbeidet de gjør for å ivareta barnas rettigheter. Likevel er det de som får all kritikken og blir personlig uthengt på nettet.

VANT OVER STATEN: Ken og Vibeke vant over staten i Strasbourg. Saken er den niende av hele 35 norske barnevernssaker som er tatt til behandling i Menneskerettsdomstol siden desember 2015. Reporter: Asle Hansen / Dagbladet Vis mer

Det forskes på norsk barnevern, men forskes det på de riktige områdene? I perioden 1995 til 2008 fantes det ikke systematiske hjelpetiltak til småbarnsforeldre. I 2013 var andelen systematiske, kunnskapsbaserte tiltak med dokumentert virkning 2-3 prosent. Mens over 50 prosent av hjelpetiltakene var uspesifisert råd og veiledning. Tall fra 2018 viser at andelen kunnskapsbaserte tiltak kan ha økt, men fortsatt er det altfor mange tiltak uten dokumentert virkning.

Uspesifisert råd og veiledning trenger ikke å være dårlige råd og veiledning. Vi vet bare ikke om det virker. Noen vil også stille spørsmål ved om vi trenger å forske «på alt», og om vi ikke kan tenke at noen ting bare er «sunn fornuft» og «ren logikk». Dessverre, så har sunn fornuft og ren logikk sine klare begrensninger, noe det finnes mange eksempler på. Det er derfor forskning er helt nødvendig.

BARNEVERN: Statsminister Erna Solberg uttaler seg om de nye barnevernsdommene. Video: NTB Scanpix. Vis mer

Selv om forskning er viktig, forskes det mye utenfor praksisfeltet. Ofte i nøye kontrollerte omgivelser og med spesielt godt trenede personer. Når disse tiltakene benyttes i barnevernet, vil det ikke nødvendigvis fungere like godt her. Tilbakemeldinger fra brukere og klinikere blir dermed uvurderlige, slik at ikke familiene og ansatte i barnevernet bruker unødig mye tid og ressurser i tiltak som tilsynelatende kan se ut til å fungere «på papiret».

Vi kan heller ikke risikere foreldrenes og barnas rettssikkerhet ved å tilby tiltak med ukjente effekter, eller som i verste fall er uvirksomme. Derfor trenger vi kunnskapsbasert praksis hvor både brukermedvirkning, ansattes erfaringer og kompetanse og forskning er vel ivaretatt.

Utarbeidelsen av ny nasjonal plan for hjelpetiltak i barnevernet bør derfor forplikte Bufdir og Barne- og familiedepartementet til å sette av tid, ressurser og økonomiske midler til å forske på eksisterende tiltak og utvikle nye dersom kunnskapsbaserte tiltak mangler. De må dessuten tilføre barnevernet tilstrekkelige ressurser til å ta i bruk tiltakene.

Ord er ikke nok. Vi må være sikre på at vi benytter oss av tiltak av høy kvalitet, samtidig som vi ivaretar familienes ønsker og behov og muliggjør bruken av slike tiltak i barnevernet. Da hadde en ny nasjonal plan som forplikter myndighetene, og en liten justering i lovteksten i §4.4 vært en flott gave til vårt samfunn og våre barn for 2020.