Et offer for fadermord

RISØR (Dagbladet): - Ludvig Irgens-Jensen var nyere tonekunsts «enfant terrible». Kritikerstanden på sin side var for tradisjonell.

  • Denne problematikken var noe av det førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo Arvid O. Vollsnes fokuserte på under foredraget «Beskjedent menneske - en ruvende komponist» ved Risør Kammermusikkfest. Irgens-Jensen debuterte som komponist omkring 1920, etter å ha avbrutt filologistudier. Han hadde et brennende ønske om å gjøre noe kunstnerisk. Han var opptatt av fransk og norsk samtidslyrikk, hvor det grunnleggende ikke var mening, men assosiasjoner. Denne «ordmusikken» tiltalte og inspirerte Irgens-Jensen.
  • Men kritikerstanden bifalt ikke umiddelbart Irgens-Jensens musikk, til det var hans komposisjoner for moderne og fremmede. Ifølge Vollsnes ble til og med tradisjonell seinromantisk musikk den gang sett på som litt nifs, noe som viser hvor tradisjonelle kritikerne var. Selv om Irgens-Jensen hadde stor forståelse for sin samtid og var en slags modernist, ble han likevel for tradisjonell for de yngre komponistene. Ifølge Vollsnes «måtte de gamle fedre drepes». Slik sett ble Irgens-Jensen et offer for fadermord. Denne problematikken er ikke verken særlig ny eller spesiell for Irgens-Jensen. Det at de unge vil fram og at det ikke lenger er plass til de gamle, er vel et nødvendig onde, eller gode, avhengig av hvilken synsvinkel man ser det fra.
  • Et annet problem for Irgens-Jensen var hans tilbakeholdne og beskjedne person. For «Passacaglia» vant han en pris i 1928 - verket vakte sensasjon, og Irgens-Jensen fikk tilbud fra store utenlandske forleggere. Men som den beskjedne personen han var, skrev han ikke kontrakt med noen av dem.
  • Selv om Irgens-Jensen ble et offer for både fadermord og kritikernes manglende forståelse, skapte han gedigen og genial musikk. Han hadde hele tida en radikalisme bevart i sitt eget språk. Kombinasjonen av musikalitet, det å ha noe å si og det å kunne si det, er med på å bringe oss noe nytt hver gang vi hører hans musikk. Vi aner et lite hjertesukk når Vollsnes beklager at vi altfor sjelden hører Irgens-Jensen. Hadde vi hatt flere norske dirigenter, hadde vi også fått høre mer norsk musikk. Kanskje en klagesang å ta til etterretning?