Et ok intervju

I går spilte Radiohead i et telt i København. I kveld spiller de en gang til i samme by. 3. oktober slippes albumet «Kid A».

Det sitter to rike menn på et hotellrom i København. De spiser wienerbrød og drikker brus. Under bordet ligger mange smuler. Dette er altså gitarist Ed O'Brien. Dette er altså trommis Phil Selway.

- Hallo, vi er Radiohead. Hvordan har du det?

- Jo takk, bare bra. Og dere?

- Jo da, greit nok. Vil du ha et wienerbrød?

- Ja takk.

- Værsågod.

- Tusen takk.

RADIOHEAD ER BLANT de virkelig store. Det forrige albumet, «OK Computer», solgte fem millioner på verdensbasis og 50000 i Norge. Et nesten samlet kritikerkorps roste plata opp i skyene. Og mange karakteriserte den som «årets album» i 1997. Nå er Radiohead klare igjen med albumet «Kid A». Forventningene er skyhøye. Og derfor sitter vi her, med brus og wienerbrød, og smiler til hverandre.

- Historien vår er 15 år gammel. Visste du det? spør Phil.

- Nei.

- Men sånn er det. Vi starta band da vi gikk på skolen i 1985. Vi var mye friskere i ansiktene våre den gangen. Jeg hadde mye mer hår, også.

- Ja vel?

- Ja, det var tider, det. De første seks åra forsøkte vi å lære oss kunsten å lage gode låter. Da vi ble ferdige med videregående tidlig på nittitallet, bestemte vi oss for å satse mer på musikken. Og det gikk jo tydeligvis bra det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Phil ler en koselig latter. En latter som gjør meg mindre nervøs og klar til å stille første spørsmål.

- Jeg så dere i 1995, da dere varmet opp for REM i Oslo Spektrum. Såvidt jeg kan huske, introduserte Thom Yorke dere slik: «We are the fucking Radiohead». Er det fremdeles slik dere introduserer dere sjøl?

- Vi har ikke spilt på to år, sier Ed.

- Men jeg tror ikke vi er slik nå. Den gangen var vi ikke helt komfortable på store scener, så derfor oppførte vi oss veldig intenst, nærmest fiendtlig. Nå som vi skal ut og turnere igjen, håper jeg at vi er ferdige med fiendtligheten og de greiene der. Jeg håper vi kan si til oss sjøl we have been there, we have done that . Forhåpentligvis kommer vi til å være en hyggelig gjeng som gir hyggelige konserter.

- Yeah, sier Phil.

- Vi er mer komfortable med det vi driver med nå, sier Ed.

- Og det gir oss sjøltillit, sier Phil.

- Vi trenger sjøltillit. Sjøltillit gjør at vi kan slappe av. Vi kan ikke drive å si we are fucking Radiohead særlig lenge, det går ikke an å holde på sånn over tid. Det var sikkert greit akkurat på den konserten. Men det er ikke slik vi vil være i dag.

- Var det «OK Computer» som ga dere sjøltillit?

- Nei, nei, nei, sier Ed.

- Vi drev jo på med denne fiendtligheten under «OK Computer»-perioden, også.

- Så det er den nye plata som har gitt dere sjøltillit?

- Nei, ikke den heller.

- Den nye plata gjorde oss veldig ukomfortable. Vi utfordret hverandre, vi utfordret samarbeidet vårt, vi gikk gjennom en tøff periode. Men det gjorde oss godt

Nå legger Phil fra seg et halvspist wienerbrød. Han gjentar at Radiohead har gått gjennom en tøff periode, en periode han ikke vil gå nærmere inn på, men den tøffe perioden har altså gjort dem godt, ikke vondt, og det er dette som gir god sjøltillit, det er dette det handler om, det er dette Radiohead handler om.

- Yeah, sier Ed.

SÅ BLIR DET STILLE i noen sekunder. Ed ser ut av vinduet, han ser at det regner over det flate landet. Phil tygger wienerbrød. Jeg tror jeg har et godt spørsmål.

- I Norge spilles fortsatt sangen «Creep» på radio, sier jeg.

- Er det sant? spør Phil.

- Kødder du nå? spør Ed.

- Nei. Men det jeg skulle spørre om, var om denne sangen på noen måte er representativ for Radioheads historie. Er den det?

- Den ble spilt inn for åtte år siden, sier Ed.

- Så den er ikke representativ for hva Radiohead er i dag. Hvis den er det, vil jo det si at vi ikke har beveget oss i noen som helst retning på åtte år. Og det ville jo være trist. Men det «Creep» skal ha, er at den er en av våre beste låter. Den var i hvert fall en av våre beste låter. Men når jeg hører «Creep» i dag, så høres det ut som om det er et annet band som spiller. Jeg mener, det er en fin låt, men det høres faktisk ut som om det er en gjeng med guttunger som spiller den.

- Så «Creep» er ikke dere lenger?

- Jo da.

- Nå skjønner jeg ingenting her.

- Åkej. Det jeg prøver å si, sier Ed, og tar en real slurk av brusen.

- Det jeg prøver å si, er at «Creep» ble en slags Frank Sinatra-sang. Publikum kunne den utenat, og journalistene ville snakke om den i alle intervjuer. Men så gikk det over. Du er faktisk den første journalisten som nevner «Creep» på flere år.

- Å, faen.

- Det er greit det. Men vi er altså helt ferdig med den sangen. Helt ferdig. Vi spilte den et par ganger under den forrige turneen vår, men det funka liksom ikke.

- Så dere skal ikke spille den under den kommende turneen?

- Hør nå her, sier Phil.

- En slik låt må spilles med overbevisning. Vi kan ikke stå på scena og skrike I'm a creep, I'm a widow nå til dags. Det vil være urettferdig mot sangen.

- Urettferdig?

- Ja. Det er mye bedre å synge den sangen når vi virkelig mener det, når vi virkelig har behov for det. Men akkurat nå er det ikke relevant å synge den sangen.

PHIL SPØR OM JEG vil ha mer brus. Det vil jeg ikke. Så spør Phil om jeg vil ha et wienerbrød til. Han spør to ganger. Intervjuet går bedre og bedre.

- De fleste albumene deres er melankolske. Hvorfor det?

Phil gir uttrykk for at dette ikke er et unikt spørsmål. Likevel ønsker han å svare på det. Han er en høflig trommeslager.

- Det som skjer hver gang vi skal gi ut en plate, er at vi ender opp med å bekymre oss for alt mulig rart. Vi er ikke de som driver med happy things . Og da blir det litt svart. Den nye plata er også litt svart.

- Hva annet kan man synge om, hvis man ikke kan synge om kjærlighet, savn og tap? spør Ed.

- Tja, sier jeg.

- Folk vil høre om triste ting, ikke sant. Du treffer folk best når du lar dem forstå at «hei, du er ikke alene om å være ensom og trist».

- Så det er ikke slik at dere i Radio-head er ekstra triste?

- Ikke i det hele tatt.

- Dere er som alle andre?

- Ja. Unntatt når det gjelder kjærligheten. Vi har selvfølgelig mye mer kjærlighet enn folk flest.

Og så ler Ed en latter som får Phil til å se ut av vinduet.

- Er det noen nye stemninger å spore på den nye plata?

- Det er vanskelig å svare på, sier Ed.

- Mange av sangene på «Kid A» kunne nok vært gitt ut på «OK Computer». Da tenker jeg på de melankolske låtene. Men vi har også noen nye, nøytrale låter. Vi har til og med antydninger av pop. Thom ville gå litt bort fra den Thom Yorke-dramatiske syngingen sin, skjønner du.

- APROPOS THOM.Er det ikke rart at han aldri er med på intervjuer?

- Han gjør aldri intervjuer, sier Phil.

- Han liker ikke intervjuer, sier Ed.

- Han trenger ikke å gjøre flere intervjuer, sier Phil.

- Han ser på intervjuer som skikkelig, skikkelig bortkasta tid.

<B>SJØLTILLIT:</B> -Ikke for å være høy på pæra. Men du kommer til å høre at albumet «Kid A» er laget av Radiohead på grunn av kvaliteten, sier Ed O'brien (t.v.).