OSLO-OL: Tross laber stemning på forhånd, ble Oslo-OL i 1952 en gedigen suksess. Hopprennene i Holmenkollbakken samlet over 100 000 tilskuere.
Foto: Aktuell / Scanpix
OSLO-OL: Tross laber stemning på forhånd, ble Oslo-OL i 1952 en gedigen suksess. Hopprennene i Holmenkollbakken samlet over 100 000 tilskuere. Foto: Aktuell / ScanpixVis mer

Et OL for norsk omdømme?

Johan Borgen mente Oslo-OL 1952 var et gjenskjær av det absolutte idioti.

Debattinnlegg

Utenriksdepartementet, som har det formelle ansvar for Norges profilering, sier på sin hjemmeside: «Med et godt omdømme blir vi mer synlig og får mer innflytelse. Det er positivt for næringsliv, industri, og Norge som turistnasjon.»

Virkningen av et godt omdømme vil med andre ord slå inn på mange områder. I dette perspektivet er OL å betrakte som et relevant medium. Før OL på Lillehammer karakteriserte Gudmund Hernes OL som en verdensutstilling der Norge er alene.

Verdien av et godt/bedret omdømme er umulig å fastslå. Forskning på området synes å ha vært for selektive mht målinger av effekter. Forvaltningen av omdømmet er en kontinuerlig prosess med mange små og noen store innspill. Blant store innspill hadde vi O L i 1952 og 1994 og nå muligens et kommende i 2022.

Vi har nå fått oppleve VM i fotball. Fotball-VM er en begivenhet som bare overgås av sommer OL. Arrangementer av dette format vil imidlertid være utenkelig for oss. Men på en 3. plass over store mediabegivenheter har vi vinterolympiaden. Denne har en dimensjonering vi behersker. Allerede i 1952 var pressoppbudet for vinter-OL stort: 650 journalister fra 32 land og 18 utenlandske kringkastingsstasjoner. Siden har omfanget økt for hvert arrangement

Selv om oppslutningen ikke er entusiastisk blant folk flest, skal vi merke oss at også olympiadene i 1952 og 1994 møtte stor motstand. Kanskje var motstanden størst i 1952, da ressursknappheten var stor. Sterke uttrykk ble brukt som da forfatteren Johan Borgen mente det var et gjenskjær av det absolutte idioti.

Boken «Et lite land i verden» (Norsk idehistorie) har en interessant gjennomgang av begge olympiadene. Om OL i 1952 heter det blant annet: «Standard-oppsummeringen var at Oslo og Norge ble satt på verdenskartet. Lekene ble hyllet som tidenes beste - det er slik O L skal arrangeres.» New York Herald Tribune skrev at publikums innsats var forbilledlig

Før Lillehammer dukker det opp mange av de samme argumenter knyttet til økonomi og nasjonale prioriteringer. Lillehammers økonomiske virkningshistorie er vel omdiskutert ut fra det som har vært mulig å frembringe av tallmateriale. Men det kan ikke være tvil om at forhold knyttet til omdømme og hva Lillehammer gjorde med oss som nasjon representerer store verdier kan det ikke være tvil om. Med referanse til samme kilde som ovenfor: «Lillehammer-OL penetrerte den norske folkesjelen. Det var et profesjonelt organisert nasjonalt løft. De som prøvde å stå imot tapte eller flyktet. Sosialantropologen Arne Martin Klausen mente Lillehammer-OL var det mest gjennomgripende som hadde skjedd i norsk kultur siden reformasjonen».

Gudmund Hernes sier i Samtiden nr 1 1996: «OL ble en eventyrlig prestasjon av et lite folk som tok alle med på leken. Gjennom OL oppdaget vi oss selv på en måte som endret og utdypet vår selvoppfatning. 1994 var det året da Norge viste Janteloven vinterveien.»

Kan vi gjenskape disse verdiene fra «The best game ever» er det verdt en høy prislapp. Antakelig har vi som nasjon blitt mer makelig «siden sist», men kanskje nettopp derfor trenger vi en utfordring som bare et nytt OL kan gi oss. La oss gripe muligheten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook