Et oppgjør med Israel

Da den 13-årige svenske jøden Göran Rosenberg en vårdag i 1962 steg i land i den israelske havnebyen Jaffa, kom han tilbake til sine forfedres hjemland, og der aktet han å bli. To år seinere dro familien tilbake til Sverige, der den unge Rosenberg etterhvert ble Palestina-aktivist, Israel-kritiker og for en tid relativt uønsket i Det hellige land.

Noen få måneder yngre enn staten Israel, som i mai i år feiret 50-års-jubileum, tar Rosenberg leseren med på en facinerende og litt annerledes reise gjennom sin egen, jødenes og israelernes historie.

Som jøde kan Rosenberg skrive slik han gjør om Israel, jødene og jødedommen - uten å bli beskyldt for å være antisemitt. Han er Sveriges svar på den israelske samfunnsrefseren og forfatteren David Grossmann - og enda litt mer. For Rosenberg er både sionismen, arven fra Holocaust og til og med selve jødedommen årsaken til at Israel er blitt «et tapt land», som i dag er dypt splittet.

Han er ærlig, provoserende og engasjerende. Han tar sjølkritisk for seg sin tid som israelsk pioner, og men har også litt å si om sin aktivist-fortid som militant forkjemper for palestinernes sak. De har ikke fått så stor plass i boka, for det er sitt eget folk han skriver om.

Hard medfart

Israelske myndigheter får hard medfart, blant annet for i propagandaøymed å ha ført både sine egne innbyggere og utenverdenen bak lyset. Her støtter han seg på israelske revisjonister som Benny Morris, forskeren som for noen år siden avlivet myten om at palestinske flyktninger forlot Israel av mer eller mindre fri vilje under og etter krigen i 1948. Her er mye brennbart stoff som foreløpig ikke i så stor grad har vært publisert på norsk. Rosenberg tar også for seg journalisten Tom Segevs bok «Den sjuende millionen» som kom ut i Israel for noen år siden. Her dokumenteres det blant annet at det jødiske lederskapet i Palestina på 30-tallet bare ville ha jødiske innvandrere fra nazi-Tyskland som var friske og sterke og kunne bygge landet. De andre kunne bli der de var.

Rosenberg påviser at høyrefløyen blant de europeiske jødene i det som skulle bli Israel, hadde lært av både ultra-nasjonalister og fascister - også når det gjaldt spørsmålet om rase. Provokativt mener han at pågangen fra overlevende etter Hitlers masseutryddelse forvandlet Israel «fra elitekoloni til asyl». Den andre forvandlingen i Israel historie skjedde i 1967, etter seksdagerskrigen i 1967. Da trykket de regjerende og sekulære arbeidersionister den religiøse jødedeommen til sitt bryst. Jerusalems og Vestbreddens erobring ble messianismens - og dermed jødiske nybyggeres seier. Resten av den historien kan vi så altfor godt.

Virkelighetsfjern

Rosenberg tar for seg konflikten mellom sionisme og messianisme, men påviser også hvor mye konfliktstoff disse ismene i seg sjøl innebærer.«Det var ikke den geografisk lemlestede, sekulariserte, stadig dorskere staten Israel, som hadde vært sionismens virkelige mål, men et vaskeekte kongedømme, bibelsk av format, jødisk i sjelen og messiansk når det gjaldt oppdraget», skriver forfatteren. Den politiske sionismen omtaler han som virkelighetsfjern, inkonsekvent og utopisk.

Selv om en del Israel-venner nok vil føle seg temmelig provosert etter å ha lest denne boka, tar Rosenberg opp temaer som i Israel etterhvert er blitt gangbare, om ikke helt stuerene. Spørsmålet om hvorvidt jødene bør kvitte seg med det en del revisjonister kaller «Holocaust-komplekset» er ikke lenger tabu. På Holocaustdagen i 1994 publiserte avisa Yediot Ahronot et innlegg som blant annet krevde slutt på de organiserte skoleturene til Europas tilintetgjørelsesleire og gassskamre.

Dette er en bok som er så omfattende at den egentlig burde leses tre ganger. Men mye sitter igjen etter en gangs lesning. For eksempel Rosenbergs spennende møte med sin bestekamerat Shimi fra skoledagene i Israel på begynnelsen av 60-tallet. Shimi er mer enn 30 år seinere blitt Shimon og ortodoks jøde. Endelig får Göran Rosenberg svar på hvorfor foreldrene hans var så mye ute og reiste:

Shimis far, Pascha Reichmann, alias Itzhak Avidov var etter krigen den nest høyeste lederen for Operasjon Din, planen som gikk ut på å forgifte og drepe seks millioner tyskere som hevn for Holocaust.

Boka er stort sett bra oversatt, men oversetterne burde ikke ha fornorsket det svenske ordet Förintelsen. Det ville vært bedre å brukt Holocaust enn Utryddelsen.