Et oppgjør med vår krigshistorie

Mandag 5. juni viser NRK en dokumentar- film om Svein Blindheim, «Krigshelt i utakt». Filmen forteller historien om Norges svikt og intoleranse overfor annerledestenkende, og om en kultur av fortielse som har styrt landet vårt etter krigen.

NÅR VI SNAKKER om fortielseskultur, tenker vi gjerne på hvordan norske myndigheter under den kalde krigen avskydde åpenhet rundt de nasjonalt problematiske sidene ved okkupasjonstiden og den umiddelbare etterkrigstid.

Hva var myndighetenes prosjekt? Hvorfor var det så viktig å skape en ensretting i samfunnsdebatt og historieoppfatting? Ved første blikk kan svaret se ut til å ligge begravd i den kalde krigens fryktinngytende fiendebilde, samt Arbeiderpartiets behov for kontroll.

Ser vi litt grundigere etter, kan det være at vi støter på noe mer ubehagelig. Det er det fortielseskulturen har lært oss. Å pirke borti for lengst etablerte sannheter byr oss imot.

Er det ikke for eksempel på grensen til å være landsforræderi å si at Arbeiderpartiet, under ledelse av regjeringen Nygaardsvold, var ansvarlig for at det tyske angrepet på Norge kunne skje 9. april 1940? Videre at Quisling ikke hadde noe med det tyske angrepet på Norge å gjøre, at Milorg kun drev aktiv sabotasje mot tyskerne først det siste året av krigen, at norsk næringsliv og industri bidro betydelig til tysk rustningsindustri, at de norske kommunistene, som drev aktivt motstandsarbeide lenge før Milorg, i stedet for takk for sin krigsinnsats, ble forfulgt under den kalde krigen.

Hvis dette er relevante spørsmål, må vi som nasjon ta et oppgjør med vårt eget selvbilde og omskrive historien. Virkeligheten kan vise seg å være mindre flatterende enn vi er vant til å høre. Det er naturlig å reagere med irritasjon og sinne på slike påstander, siden vi er flasket opp med en eventyrfortelling om krigsinnsatsen.

BEGEISTRINGEN i folket etter krigen synes myndighetene å ha brukt bevisst i gjenreisningen av landet, vi fikk landssvikoppgjøret som en nasjonal renselsesprosess, som mer enn noe annet delte folket i to grupper: De gode og de dårlige, jøssinger og de andre - en forenklet svart/hvitt-tenkning som ligger ganske fjernt fra alminnelig menneskekunnskap.

Ca. 45 000 NS-medlemmer ble dømt og stemplet som landssvikere, med det resultat at disse og deres familier, noen hundre tusen mennesker til sammen, ble fratatt «en generasjon eller to» av sine liv. Vi begynte med dette å utvikle en form for nasjonalt mentalt handikapp, og et behov for fortielse ble skapt fordi folk jo visste med seg selv hvordan det hadde vært under krigen. Vi fortsatte med ensrettingen under den kalde krigen da de norske kommunistene, og til en viss grad alle opposisjonelle, ble plassert i den samme bås som NS-medlemmene.

Virkeligheten var selvfølgelig ikke svart/hvitt under krigen. De fleste var grå. Det var bare et lite mindretall av den norske befolkningen som gjorde noe aktivt i motstandskampen. Slik Lund-kommisjonen tok for seg overvåkningen av opposisjonelle og de hemmelige tjenestene, trenger vi nå å se bak det heroiske krigsbildet som har preget oss alle. Vi trenger en ny nasjonal renselsesprosess og en omskrivning av historien.

I DEN FORBINDELSE er det gledelig at det fortsatt finnes gjenlevende sentrale aktører fra denne perioden som ikke har vært en del av fortielseskulturen. En av de mest interessante av disse er krigshelten og Kompani-Linge veteranen Svein Blindheim. Til tross for sine snart 90 år, kan han fortsatt berike vår historiske bevissthet. Han har vært øyenvitne og sentral aktør både i Norge og internasjonalt og muliggjør i dag, gjennom sine egne krigserfaringer og sin faglige innsikt både innen historiefaget og forsvaret, å gi oss et større og mer nyansert bilde av sammenhengen mellom hendelsene i tiden før 9. april 1940, under okkupasjonen og det som skjedde under den kalde krigen. En slik sammenhengende fremstilling har det ikke vært mulig å presentere i Norge tidligere på grunn av fastlåste holdninger og ideologiske føringer i forsvarhistoriske institusjoner og hos myndighetene.

SVEIN BLINDHEIM har som person vært en samvittighetsfull og etisk motivert kritiker av urett i samfunnet, og har hatt det som rettesnor i alt han har foretatt seg i livet.

Da han kom til England i 1941, ble han personlig rekruttert av Martin Linge til den britiske organisasjonen Special Operations Executive (SOE). Senere under krigen kom han til å spille en hovedrolle i omleggingen av Milorgs politikk til en mer aktivistisk linje, som å ta i bruk sabotasje og andre virkemidler i motstandskampen. Han fikk ord på seg for å være en uredd og systematisk motstandsleder og ble stabssjef i landets viktigste Milorg-distrikt, D13.

Fram til frigjøringen ble det i Oslo og omegn gjennomført omkring 100 aksjoner under hans ledelse, blant annet sprengningen av Krigsskolen i Oslo i november 1944. Svein Blindheim ble høyt dekorert for sin krigsinnsats og kunne ha gjort en strålende militær karriere etter krigen.

Det var imidlertid et element av opposisjon, kritikk og en søken etter sannhet som i siste innstans ble bestemmende for hans skjebne som yrkesmilitær. Han tilpasset seg en stund, var noen år tilknyttet forsvarstabens E-tjeneste og arbeidet med organiseringen av Stay-Behind grupper. I 1953 trente han opp finske agenter i Finland som ble sendt inn i Sovjetunionen på spionasjeoppdrag for Norge. Etter hvert som den kalde krigen utviklet seg, begynte han åpent å kritisere NATO og norsk atompolitikk. Blindheims utakt som yrkesoffiser ble ikke tolerert. Snart falt han i unåde og ble gjort til «folkefiende» av myndighetene og offiserskorpset.

I 1978 ble han dømt til 75 dagers fengsel for brudd på sitt militære taushetsløfte da han sto fram og bekreftet historien om de norske spionasjeoperasjonene mot Sovjetunionen fra Finland på 1950-tallet. Norske myndigheter benektet at dette hadde funnet sted, selv om

operasjonene var offentlig kjent i Finland allerede på 1950-tallet.

BLINDHEIMS SKJEBNE er et godt eksempel på hvordan myndighetene har greid å kneble en kritisk røst. Når det gjelder krigshistorien, har Blindheims versjon faglig belegg, men passer ikke inn i den norske offisielle versjonen av krigen og motstandskampen. Undersøkelser gjort i forbindelse med filmprosjektet, viser dessuten at det i flere tiår har vært og fortsatt er problematisk for yngre historikere å drive kritisk forskning på krigshistorien, dersom man ønsker et vitenskaplig avansement innenfor universiteter og høgskoler.

Det er på tide å ta vår egen historie på alvor og se på oss selv som en voksen nasjon som kan ta ansvar for sine handlinger. Tv-dokumentaren «Krigshelt i utakt» er et godt grunnlag for en videre debatt.