Et overflødighetshorn, tømt til endes

FESTSPILL: Årets Festspill i Bergen, de første med Per Boye Hansen som direktør, har plassert seg i denne heller sjeldne kategorien.

VI SÅ DET ALLEREDE da programmet ble annonser tidligere i år, en ny giv og en voldsom ambisjon. Men en ting er å lese seg gjennom et programhefte. Noe helt annet skjer når du er der, følger arrangementsløypa etter beste evne - og så bli positivt overrasket, gang på gang!Ta orkestergjestespillene, som det er flere av enn på lenge. Fra Oslo-Filharmonien, som vi måtte til Bergen for å høre under dirigentfenomenet Myung-Whun Chung, og til Finsk Radiosymfoniorkester med Magnus Lindberg og Jean Sibelius (komplett!) under Sakari Oramo, har det vært anledning til å møte fortolkerkultur av ypperste merke, begge orkestre har simpelthen overgått seg sjøl. Og da har vi ennå ikke nevnt Kremerata Baltica og Det Norske kammerorkestret med Leif Ove Andsnes, eller de vitale tyngdepunktene under Festspillenes første del: Julan Rachlin og gjengen hans av kammermusikere eller Per Arne Glorvigen, som har sjarmert halve Bergen i senk med tango.

NYTT AV ÅRET er også forsøket på å løfte Festspillene over i de arrangementsproduserendes rekker, for ikke lenger å nøye seg med å formidle hva andre har tatt initiativ til. Slik har vi fått store og nye produksjoner av «Peer Gynt» og Jon Fosse på teaterfronten og gud bedre meg en påbegynt «Nibelingen-ring» på operafronten, initiativer som gir Bergen anledning til å møte kunstuttrykk som vanligvis skjer for langt unna.Det skal styrke og selvbevissthet til å drive gjennom et slikt program, som du på forhånd kunne tenke var mer dimensjonert for en by som Berlin enn for Bergen. Programmet har for eksempel ikke innebygd hvileskjærene etter åpningstrøkket, som har være standard alle tidligere år. I så måte er faktisk det samlede programmet dimensjonert noen numre større enn Bergens-publikummet alene kan fylle. Det er å tenke konkret på å ville være Festspill for en hel region. Og da snakker vi ikke om Vestlandet, men om Norden, Baltikum inklusive!Og så skal det en porsjon utholdenhet til, for også å orke og stå imot den særegent bergenske motviljen mot nykommere som ikke er av Bergensk blod i tredje generasjon. Det tyter ut i Bergens Tidendes nitide opptelling av usolgte billetter, som ikke engang lar seg modulere av nyheten om at salgsmålene faktisk er overskredet, flere dager før avslutning. Og du sporer det i den særegent bergenske skepsis som sitter så dypt allerede i utgangspunktet, og som klinger med sine negative vibrasjoner i samtale eller samtale med nøkkelpersoner fra byens in-crowd .Men Bergen som festivalby er så mye, mye mer. Den har alt du kan ønske deg fra naturens hånd, bortsett fra sol. Og så fronter Boye Hansen en innsats på arrangørsiden, som det står respekt av. De kan lage festspill i Bergen, inklusive oppfølging intellektuelt i form av festspilldialoger og egenprodusert bok, der det spinnes videre på sentrale temaer. Og framfor alt så er de en gjeng for tiden, som spiller på lag.Da tror jeg ikke de er til å stoppe, av noe eller noen som helst.