TERNINGKAST TO: Den tragiske Samara og den magiske videosnutten er tilbake i en film som er mer grafisk design enn grøss, skriver Dagbladets anmelder.Vis merVis mer... Vis mer

Anmeldelse: «Rings»

Et overnaturlig rebusløp uten en eneste skummel scene

Sammenlignet med dagens USA er virkeligheten «Rings» presenterer direkte trivelig.

FILM: En av skrekkfilmens viktigste sosiale funksjoner er å tilby publikum en anledning til å tøye redselsmusklene sine i fellesskap. I en hverdag fylt av usikkerhet, angst og generell elendighet kan disse musklene bli anspente og stive av krampe, og ved å tilby publikum redsler hinsides alt de kan forestille seg, sørger grøsserne for å gjenopprette en følelse av emosjonell balanse. I moderne amerikansk skrekkfilm overskygger denne målsetningen om å betrygge og berolige alle ambisjoner om å skremme publikum, og under alle de brå gysene og innfløkte okkulte spillereglene, handler sjangeren i dag primært om å selge en grunnleggende uærlig visjon av det amerikanske samfunnet.

Rings

2 1 6

Grøsser

Regi:

F. Javier Gutiérrez

Skuespillere:

Matilda Lutz, Alex Roe, Johnny Galecki, Aimee Teegarden m.fl.

Premieredato:

03. februar 2017

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

Rings

Se alle anmeldelser

VHS-epidemi
F. Javier Gutiérrez’ «Rings» er et klassisk eksempel på dette fenomenet, der den ufortrødent spinner videre på den amerikaniserte mytologien som springer ut av Hideo Nakatas «Ringu» fra 1998. Etter en rekke remakes, oppfølgere og imitasjoner kan det i dag være vanskelig å huske nøyaktig hvor forstyrrende den japanske filmen framstod da den først nådde vestlige breddegrader, og Gutiérrez setter alle kluter til for å skrubbe franchisen ren for alt som er egnet til å skremme mennesker over barneskolealder.

Utgangspunktet for denne tredje amerikanske «Ring»-filmen er at den magiske VHS-kassetten som tar livet av alle som ser filmen – hvis de da ikke viser den til en ny person innen syv dager – blir funnet på et loppemarked av en professor (Johnny Galecki) som dermed utløser en epidemi av dødsfall på colleget der han underviser. Det finnes nøyaktig én god idé i «Rings», og det er professorens omfattende system for å rekruttere stadig nye seere slik at ingen skal dø. Dette premisset forkastes imidlertid raskt til fordel for et forvirrende rebusløp mellom overnaturlige ledetråder som ingen andre – publikum inkludert – enn hovedpersonen Julia (Matilda Lutz) er i stand til å forstå seg på.

Sutteklut
For å konstruere disse ledetrådene er den en gang så gufne «Ring»-videoen gjenskapt som det som mest av alt ser ut som en serie dataanimerte goth-skjermsparere anno cirka 2006. Og når den morderiske svarthårede Samara med jevne mellomrom dukker opp for å trekke sine ofre med seg ned i helvete, oppleves det mest av alt som å se en karakter fra favorittspillet ditt klatre ut av skjermen for å gi deg en klem.

Sett i lys av en amerikansk virkelighet som er skumlere og mer uforutsigbar enn på mange, mange tiår, framstår den verden «Rings» presenterer nemlig riktig så trivelig. Det er et univers befolket av vakre mennesker av varierende etnisk opphav, med en levestandard på øvre middelklassenivå, hvor det tilsynelatende ikke hersker noen tvil om at høyere utdanning leder til betalt arbeid. Og i motsetning til ondskapen som i dag rammer mennesker i virkelighetens USA, er ondskapen i «Rings» et fremmedelement som rammer sivilisasjonen utenfra – og som attpåtil følger en viss logikk.

«Rings» ble ferdigstilt i 2015, og deretter utsatt en rekke ganger før den nå lanseres som en av de første grøsserne i Donald Trumps presidentperiode. Dermed kan dens trygge klisjeer, forutsigbare vendinger og pregløst nostalgiske tilnærming til grøss muligens fungere som en slags sutteklut for nervøse amerikanere. For alle andre er den ganske enkelt en dum, billig og fantasiløs film som mislykkes i den ene tingen den har blitt satt til jorden for å gjøre.