TERNINGkast FIRE: «Borg» – eller «Borg vs McEnroe» som den heter på originalspråket – handler om tvekampen mellom tennisikonene Björn Borg og John McEnroe. Video: Curzon Artificial Eye Vis mer Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Borg»

Et overraskende engasjerende drama om et av idrettshistoriens største dueller

Janus Metz' film om oppgjøret mellom Björn Borg og John McEnroe under Wimbledon i 1980 er langt mer interessant enn forventet.

FILM: Det er to ting det er viktig å vite om «Borg»: Den første er at dette dramaet om oppgjøret mellom Björn Borg og John McEnroe i Wimbledon i 1980 er en film laget med historisk korrekthet som ideal og fakta som kreativ tvangstrøye, hvilket er en oppskrift som ytterst sjelden resulterer i stor filmkunst. Den andre er at innenfor disse snevre rammene er «Borg» en overraskende interessant og engasjerende film – ikke minst på det psykologiske plan.

Borg

4 1 6

Drama

Regi:

Janus Metz

Skuespillere:

Sverrir Gudnason, Shia LaBeouf, Stellan Skarsgård, Tuva Novotny m.fl.

Premieredato:

8. september

Aldersgrense:

6 år

Orginaltittel:

Borg vs. McEnroe

«Zen og kunsten å vedlikeholde en tenniskarriere.»
Se alle anmeldelser

Rivaler
Regissør Janus Metz («Armadillo»), starter med det medieskapte bildet av de to rivalene som diametrale motpoler – den ufrivillige rockestjernen Borg (Sverrir Gudnason) som den stoiske, følelseskalde nordboeren, og den arketypiske newyorkeren McEnroe (Shia LaBeouf) som det eksplosivt udisiplinerte talentet – men fokuset glir raskt over på hva de to mennene hadde til felles.

Metz bruker mye tid på Borgs unge år, og da særlig hans relasjon til treneren og farsfiguren Lennart Bergelin (Stellan Skarsgård). Filmens bærende idé er at Bergelin ga Borg en selvbeherskelse og en zen-lignende mentalitet som McEnroe sårt trengte, og dermed antar den nervepirrende finaleduellen i 1980 karakter av en transformativ hendelse som tvinger frem nye sider og personlig vekst hos begge de to mennene.

Fortrolighet
Strukturmessig følger «Borg» sportsdramaets konvensjoner til punkt og prikke, og selv om man kjenner utfallet fra før av, er det nærmest umulig å ikke la seg rive med av den tjue minutter lange rekonstruksjonen av Wimbledon-finalen. I denne typen filmer gjør utseendet minst halvparten av skuespillerjobben, og i så måte er både Gudnason og LaBeouf godt castet. Begge makter å fange faktene til rollefigurene sine uten at tolkningene sklir over i imitasjoner, og den felles fortroligheten som gradvis oppstår mellom de to oppleves som genuin.

Virkelig dyptpløyende blir filmen aldri – til det er den for påpasselig med å ikke fargelegge utenfor strekene – men på tross av at tidskoloritten ligger utenpå bildene som en tynn hinne av selvbevisst pastisj, er de stillferdige private scenene utenfor tennisbanen svært effektfulle. «Borg» er ingen stor film, men den er underholdende og godt laget – for ikke å si langt mer filmatisk interessant enn denne typen illustrert idrettshistorie pleier å være.