Et par dopreferanser holder ikke

Madonna holder pop-koken, men provoserer ikke lenger.

ALBUM: Nesten tretti år har gått siden Madonna startet karrieren med et selvtitulerte debutalbum, og nå slutter hun navneringen med en ny selvrefererende - og trendy konsonantglad - tittel på sitt tolvte studioalbum, «MDNA».  

I den omvendte aldringsprosessen Madonna har begitt seg ut på, er det ikke overraskende at hun nok en gang drar mot et kontemporært lydende klubbunivers. Der middelmådige «Hard Candy» var tett forfulgt av en datert signatur fra produsentene Pharrell Williams og

Timbaland, drar «MDNA» på sin side stor nytte av mindre overeksponerte, men likevel kredible, pennestrøk fra DJer og produsenter som Martin Solveig, Benny Benassi og «Ray of Light»-samarbeidspartner William Orbit.  

Med blytunge synther og dub-step stuper Madonna gladelig inn i deilig klebrige klubbøyeblikk, hvor hun også får vise hva hun fortsatt er god for. Snuskete «I'm Addicted» er fornøyelig så lenge man kjøper premisset som muliggjør at en femtitre år gammel firebarnsmor vekker assosiasjoner til det aktive virkestoffet i ecstasy - MDMA -ved å messe mdna underveis.

Provokasjonsbrynet heves ikke spesielt høyt av den grunn, så ei heller på aggressive «Gang Bang» - hentet fra breddegradene til Tarantinos kvinnelige filmheltinner og billydene Kavinsky populariserte gjennom soundtracket til Drive.  

Madonna gjenhenter likevel ikke sin fordums rolle som hovedpremissleverandør innen popmusikken med dette albumet, noe som tydeliggjøres av låter som den håpløst intetsigende førstesingelen «Give Me All Your Luvin» (med Nicki Minaj og M.I.A), og den banale kunstballaden «Masterpiece».

Et par dopreferanser holder ikke

Nedturene er imidlertid ikke utpreget brysomme, og popevolusjonistisk fremstår Madonna fortsatt både som sterk og tilpasningsdyktig. Dronningen er ikke mett av dage ennå.