NY SV-LEDER: Audun Lysbakken klappes inn som SVs nye leder av landsmøtet i Lillestrøm. Foto: Sveinung U. Ystad, Dagbladet
NY SV-LEDER: Audun Lysbakken klappes inn som SVs nye leder av landsmøtet i Lillestrøm. Foto: Sveinung U. Ystad, DagbladetVis mer

Et parti uten drift

I en skrøpelig farkost langt til havs, sitter Audun Lysbakken og blåser i seilet. SV har verken retning eller framdrift.

SV HAR DET vondt for tida. Ledelsen er skiftet ut. Nye statsråder er på plass. Politiske utspill lanseres i lekker innpakning. Det hjelper ikke. SV har nådd veggen. Meningsmålingene viser samlet at det er fare for at partiet feies ut av Stortinget neste høst. SV henger etter fingrene i sperregrensen, og det har gjort partiledelsen nervøs, lettskremt og sårbar. Den beske boka til avhopperen Olav Gunnar Ballo får kanskje ingen stor politisk betydning, men den er saltsyre i åpne sår. Partileder Lysbakken er så åpenbart ubekvem med hele situasjonen at han lett blir sint og kort når han må snakke om seg selv og partiet. Det gjør det ikke lettere å nå det som er hovedmålet på valgdagen 9. september 2013: Overlevelse.

DET VILLE VÆRE meningsløst å gi Audun Lysbakken skylda for SVs situasjon. En mer offensiv og mindre forurettet partileder ville sikkert vært en fordel, men årsakene til krisa går dypere og lengre tilbake i tid. Den viktigste er at SV ikke lenger har en fortelling som er relevant for partiets historiske kjernevelgere.

Selv om Lysbakken driver kurtise overfor LO, oppfattes ikke SV som særlig interessant for fagbevegelsens medlemmer. Relasjonen til arbeiderklassen har kokt bort i grønnkålen.

Etter folkeavstemningene om EU i 1972 og 1994 fikk SV sterke posisjoner i mange distriktskommuner. Det kjærlighetsforholdet stagnerte av mangel på nærhet og fornyelse. Rollen som utenrikspolitisk opposisjon er utslettet. Allerede under krigene på Balkan ble det sagt at Kristin Halvorsen var blitt flyvertinne på et bombefly.

MANGE MENER AT at deltakelsen i regjering har slitt sterkt på SV. Samtidig er det vanskelig å se at partiet hadde noe valg da den historiske muligheten bød seg. Et parti som ikke vil utøve makt, hører hjemme i underholdningsbransjen. Spørsmålet er om SV i regjering er blitt offer for sin egen gode vilje. Det kan synes som om partiet har gjentatt Arbeiderpartiets historiske felle: Å bli et administrativt parti. SV framstår som totalt kooptert, dvs. innlemmet i byråkratiet, sterkt påvirket av spinndoktorer, opptatt av enkeltsaker og et samliv med medier framfor mennesker.

I ET INTERVJU MED Klassekampen i helga, sa tidligere Ap-statsråd Gudmund Hernes at «de store ideologiske fortellingene må kunne gi folk overblikk over egen hverdag og hindre at politikken forvitrer til enkeltsaker og utspill». Dette er et poeng som gjelder hele venstresida. Ideologi og verdier er ikke noe opphøyd som er skilt fra livet på jorda. Tvert imot er ideologi et praktisk redskap for å analysere samfunnet og finne egnede tiltak som skaper mer rettferdighet og bedre fordeling. Men uten ideologi som kart og kompass, blir landskap og retninger vanskelige å forstå. Venstresida - og det gjelder i høy grad SV - har ikke lenger fortellinger som fortolker politikken inn i en større og forståelig sammenheng. Forskjellen på høyre og venstre er blitt uskarp for de historiske Ap- og SV-velgerne.

FRA SLUTTEN AV 60-tallet og et stykke inn på 80-tallet, var venstresida den sentrale premissleverandør i samfunnsdebatten. Den dominerte mange akademiske disipliner. Det ga ny kunnskap som la grunnlag for radikale standpunkter og reformforslag. Venstresida hadde en klar stemme. Nå har det ideologiske nybrottsarbeidet blitt overtatt av høyresida, med Kristin Clemets Civita i spissen. Det sier mye at denne høyresida nå har tatt monopol på begrepet frihet, og at den uopphørlig angriper venstresidas eierskap til velferdsstaten.

DEN SOM TVILER på ideenes politiske kraft, kan lese om igjen historien om norsk olje. Uten Jens Evensens havrettsdiplomati og strategien for nasjonal kontroll med så viktige naturressurser, ville landet vært et annet. Hadde oljen blitt funnet i dag, ville den mest sannsynlig blitt delt ut til internasjonale oljeselskaper. Dette viser at et levende samfunn trenger en skapende venstreside, akkurat som det trenger en høyresida som står på folkestyrets og rettsstatens grunn. Akkurat nå er det mange som håper at SV skal feies av banen for godt. Det er lite sannsynlig. Vårt politiske landskap trenger en kraft til venstre for sosialdemokratiet.