Den tidligere sjefen for Det internasjonale pengefondet Dominique Strauss-Kahn på vei inn i leiligheten siden på Manhatten. Foto: David Karp/AP/Scanpix
Den tidligere sjefen for Det internasjonale pengefondet Dominique Strauss-Kahn på vei inn i leiligheten siden på Manhatten. Foto: David Karp/AP/ScanpixVis mer

Et politisk epos

Det store politiske eposet om makt og avmakt spilles ut av Nafissatou Diallo og Dominique Strauss-Kahn, men det har ennå ikke funnet sin forfatter, tror Einar Hagvaag.

«Affæren DSK» inneholder alt som skal til for å skape et mesterverk av en politisk roman, skuespill eller film. Derfor er historien blåst ut over alle rimelige rammer i presse og kringkasting på to sider av Atlanterhavet, og jammen i resten av verden også, sett i forhold til hva det i bunn og grunn dreier seg om: Ei kvinne anklager en mann for voldtekt. Voldtekter skjer, dessverre, 365 dager i året over hele verden.

Men her snakker vi om et alle tiders personlig feilgrep, som allerede har fått omfattende og ennå uoversiktlige følger. Vi kan tenke oss mange forfattere som kunne ønske seg råstoffet, men få med evne til å få med seg alle synsvinklene.

Dominique Strauss-Kahn, hjemme bare «DSK», var sjef for Pengefondet, prøvde å bli Frankrikes neste president, er medlem av Sosialistpartiet (PS), men en «kaviarsosialist», svært rik gjennom sitt tredje ekteskap med Anne Sinclair, som er et kjent fjes på fransk fjernsyn. Han er en av verdens mektigste. Nafissatou Diallo ryddet rommene til de rike gjestene på Sofitel i New York, hun har flyktet fra Guinea. Hun er avmektig, ei av «jordas bundne treller» i språket til Frantz Fanon. Han er gammel, hun ung. Han er hvit, hun svart.

Begge er egentlig fremmede på åstedet, i New York i USA. Begge har noe å skjule i fortida, avsløres det etter hvert. De hadde kjønnslig omgang 14. mai i hans leilighet i Sofitel, men hva skjedde egentlig? Deres to fortellinger spriker kraftig. Hva var hans hensikt og hva var hennes hensikt da de møttes?

Hva tenkte DSK den formiddagen før han skulle reise til Europa, på første klasse med Air France, for å møte Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, og drøfte den greske krisa? Hva i all verden sa den greske statsministeren Georgios Papandreou da han fikk høre om arrestasjonen av sjefen for Pengefondet? Og hva tenkte «Mutti» Merkel?

DSK hadde på forhånd fortalt sin hemmelige valgkampstab i Frankrike at han først måtte løse den greske krisa, så kunne han gå av som sjef i Pengefondet og gå inn i kampen om å først bli Sosialistpartiets kandidat og deretter bli Frankrikes neste president. DSK var skrekkelig mistenksom, og under samtaler med sine trofaste i Paris ba han dem om å ta ut batteriene i sine mobiltelefoner av frykt for avlytting. Han hadde mistanker til den franske presidenten, Nicolas Sarkozy, som han skulle utfordre, og til den russiske statsministeren, Vladimir Putin. Russerne forsøkte å få ham sparket fra Pengefondet før han frivillig ville si opp, trodde han, etter hans klåfingrede kurtise av sin ungarske underordnede Piroska Nagy, som tok en avskjedspakke, mens DSK kalte det et anfall av egen «manglende dømmekraft».

Hvem lo mest da DSK ble arrestert av Sarkozy og Putin? Og hvem var mest fortvilt av Merkel og Papandreou? Eller av EU-president Herman Van Rompuy og presidenten i EU-kommisjonen, José Manuel Barroso? Fordømte noen av dem en politisk idiot? Eller hevet de en moralsk pekefinger? Merkel og Van Rompuy gjorde trolig det siste.

I Frankrike og i USA kunne vi se kløfta i politisk kultur uttrykke seg i presse og kringkasting. Vi så kløfta mellom to rettsstater med helt ulike lovverk og sedvaner forvirre den ene og den andre. Dette har også vært et rettslig drama, som de er så flinke til å formidle i fjernsyn, film og presse i USA, noe som fascinerer europeerne, men neppe frister til etterlikning.

Naturligvis satte journalister i gang med å grave opp fortida til de to motpartene, og litt av hvert har kommet fram som begge nok ville ha holdt skjult. Det samme gjorde politi og påtalemakt i USA. Derfra kommer det et ekte fransk «coup de Théâtre», som avisa Le Monde kalte det, et brått og overraskende skifte i handlingen som øker spenninga hos tilskuerne. Han var uthengt som «hvit, gammel gris» og hun omtalt som svart, fattig offer. Så reiser påtalemakta tvil om Nafissatou Diallo er troverdig. Hun innrømmer løgn om gruppevoldtekt i Guinea før hun kom til USA. Hun har drøftet hva hun kunne tjene på anmeldelsen mot DSK med en fengslet narkohandler og hatt mistenkelig mange penger innom sin bankkonto.

Dette er et epos om to menneskers tapte ære. Hva vil dette koste henne? Ikke så mange tenker på dét. Hva vil dette koste ham? Ikke få gjør seg sine tanker. Kan han vende tilbake til fransk politikk? Den indre valgkampen i Sosialistpatitet avsluttes 13. juli, mens hans neste møte i retten er 18. juli. I fransk sedvane er presidenten «le mâitre de la bombe». Vil franske velgere ha en sjansespiller som DSK med fingeren på atomknappen?

Om et så storstilt epos noen gang skrives, vil leserne og tilskuerne - i demokratiene velgerne - måtte tenke gjennom atskillige innfløkte spørsmål.