Bærekraft er et evig politisk prosjekt, ikke en sak med en endelig løsning.
Eivor Evenrud og Siavash Mobasheri i Oslo Rødt svarer Grønne Studenter med en rekke påstander om De Grønne i Dagbladet 9. juli. Derfor ser vi behovet for å oppklare en del misforståelser og hvorfor en rød stemme ikke er grønn.
Det kan virke som flere har blitt servert illusjonen om at de får progressiv miljøpolitikk med Rødt. Ingenting så langt tyder på det. Politikk er å prioritere. Når Bjørnar Moxnes trekker fram de tre viktigste sakene han vil fremme på Stortinget, er ikke klima og miljø nevnt med ett ord. Ikke overraskende har derfor heller ikke Rødt fremmet noen forslag om dette, verken på Stortinget eller i bystyret.
Rødt løfter altså null fingre for miljøpolitikken, men stemmer også aktivt mot sentrale og effektive miljøtiltak, som kø- og miljøprising i bomringen, av rent ideologiske årsaker. Her møtes Rødt og FrP - to populistiske partier på hver sin fløy. Ideologi blir også et problem i sosiale spørsmål.
Høyresidepanikk over Rødts vekst
Rødt er utrolig nok imot at private utbyggere skal bidra til fellesskapet gjennom grunneierbidrag. I deres idealverden finansierer kommune og stat alt av felles infrastruktur. I praksis betyr det mindre i felleskassa til sosiale formål. Det beste i Rødts verden blir det godes fiende.
Rødt velger å prioritere kampen mot private aktører i Norge. Det er en ærlig sak, men for oss låter det noe umusikalsk på en så delt klode. Akkurat nå går klimaendringer og ressursmangel utover bønder og dyr her i Norge. Folk mister hus og hjem i skogbranner og flom. Men aller hardest rammer det dem som har minst fra før. Det vil sende millioner av utsatte mennesker på flukt, som i utgangspunktet har få grunnleggende behov dekket.
Når Evenrud og Mobasheri henfaller til billig retorikk om at MDG er et ensaksparti som «aldri [vil] kunne løse noe annet enn sin ene sak», stiller Rødt seg på linje med de store partiene i deres forsøk på å redusere temaets betydning. Det er skuffende.
Bærekraft er et evig politisk prosjekt, ikke «en sak» med en endelig løsning. Økologisk balanse er en forutsetning for all velferd på jorda, for både lokal og global sosial rettferdighet.
Rødt hevder videre at vi ikke har forståelse for forfall av kommunale boliger og basale behov fordi vi ønsker en politikk for ren luft. Det faller på sin egen urimelighet. Sist vi sjekka var ren luft dessuten et grunnleggende behov for folk flest.
Søkkrik på EØS
I Oslo står vi sammen med Rødt om å styrke de kommunale boligene. MDG er opptatt av å begrense boligspekulasjon. I byråd jobber De Grønne for en «tredje boligsektor» der ikke-kommersielle utleieboliger skal utgjøre en fjerdedel av nybygde boliger. Vi ønsker også flere kollektive og inkluderende boformer. Grønn bypolitikk gagner de som har minst.
Kollektiv, sykkel og gange er de mest sosiale transportformene. De er tilgjengelig for de fleste, rimeligst, gir bedre luft, stimulerer til aktivitet og gir bedre folkehelse.
Sammenligner man Oslo-kart over områder med høyest barnefattigdom og dårligst luft, er de overlappende. Miljøproblemene rammer altså de som ikke har råd til å flytte bort fra problemet. Derfor er god miljøpolitikk knallgod helse- og sosialpolitikk.
Når det gjelder E18, er det urimelig å klandre De Grønne i Oslo for at Stortinget overkjører en lokalpolitisk enighet.
Det er hva vi politikere gjør, ikke hva vi sier, som betyr noe. Et parti som er mer opptatt av å følge en ideologi fra 1800-tallet enn av realpolitiske konsekvenser, er en trussel mot god klimapolitikk.
Kampen for en mer solidarisk verden stanser verken ved dørstokken eller på svenskegrensa.
