Et portrett av Bob som ung mann

Håvard Rem inntar rollen som ung journalistspire som blir sendt på pressekonferanse med den da 24 år gamle Dylan.

Mellom København og Hamlets borg i Helsingør, på Hotel Marina i Vedbæk, sitter femti journalister og venter på Bob Dylan. Pressekonferansen skulle ha startet for lenge siden. I går spilte han i Stockholm. Svenske aviser går på rundgang. Bilder av en tynn, liten alv med bustete krøller som iført solbriller prøver moteklær hos Gulins før limousinen kjører ham til en bokhandel der han spør etter Arthur Rimbaud.

ELLERS ER AVISENE PREGET AV debatten som forfatteren Sara Lidman startet etter sin reise til Vietnam i mars. I Oslo for to uker siden fikk to tusen mennesker presset seg inn i Folkets Hus under Studentersamfunnets «teach in» om Vietnam. Folk sang Dylans antikrigs-sanger. «Blowin' In The Wind» og «Masters Of War». I USA har politiet endelig klart å arrestere den tidligere Harvard-professoren Timothy Leary, som åpent har gått inn for bruk av LSD. Under en razzia i hans hjem i New York fant politiet et lite kvantum marihuana. Og der ankommer Bob Dylan, som nylig har fått bannlyst sin ferskeste single, «Rainy Day Woman #12 & 35», fra britiske radiostasjoner på grunn av mistanke om narkoreferanser i teksten, halvannen time forsinket.

Et hoff på ti-femten personer følger ham, mange av dem i underlige klær, med langt hår og solbriller. En mann med flosshatt filmer alt som skjer. Dylan setter seg. Han kommer pressekorpset i forkjøpet:

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Er det noen her i salen som kjenner musikken min?

- Ja, svarer tre unge kvinner på første rad. For øvrig er det ingen respons. Jeg holdt på å svare, fordi jeg har de første, akustiske visealbumene hans, men så nølte jeg, fordi jeg tenkte at han siktet til de to siste albumene, som sies å være elektriske.

- Hva mener du om protestsanger? lyder første spørsmål fra salen. Dylan flytter solbrilleblikket fra de tre pikene til en journalist midt i salen.

- Um... eh... Gud..., begynner han, før vi hører en kort, lys, trillende latter.

- Gud... gjentar han.

Ny, trillende latte - Nei...

Så kommer det sakte, hest og slepende:

- Jeg kommer ikke til å sitte her og gjøre dette. Jeg har vært oppe i hele natt, jeg har tatt noen... piller.

Det siste ordet spyttes ut.

- Og jeg har spist dårlig mat og jeg har lest feil ting og blitt kjørt i bil i 160 km/t, så la oss ikke sitte her og snakke om meg som en protestsanger.

OM MAN IKKE VISSTE BEDRE, ville man trodd at fyren som prater sitter hjemme i sin egen stue, på et nachspiel hvor den siste gjesten, som ikke har forstått at festen er over, prøver å holde i gang en samtale med den høflige, men søvnige verten.

- Er du en profesj - Før var jeg i militæret, svarer han, mindre langsomt nå, men det var så dårlig betalt at jeg ble sanger.

- Hvorfor går du rundt i så merkelige klær? lyder det fra en annen journalist.

- Jeg ser veldig normal ut der jeg bor. Sammenlignet med dem er jeg konservativ.

- Liker moren din musikken din?

{ndash}Nei, min mor liker den ikke. Men min bestemor liker den.

{ndash}Du har med deg et følge på tolv. Hvem er det? Et band? Spiller du ikke visesang mer?

- Nei, det er ikke noe band. De er venner av min bestemor.

- Hva med dine foreldre? Føler du noe som helst for dine foreldre? Det sies at...

- Jeg har ingen kontakt med dem. Jeg har aldri hatt kontakt med dem.

- Men savner du det?

- Savner det? Jeg har aldri hatt det.

- Aldri hatt det?

- Prøver du å få meg til å være en slags opprører... en James Dean?

- Jeg bare lurte på hva du synes om andre tenåringer? Er det klokt av dem å...

- Jeg har aldri vært tenåring. Jeg spilte aldri fotball, basketball, rugby. Jeg deltok aldri på friidrettsstevner. Jeg fikk aldri gode karakterer. Jeg var aldri med i noen forening. Jeg avla aldri gode eksamener. Jeg var aldri interessert i noe. Det var bare aldri noen der. Jeg vet ikke. Det er alt.

- Vel, så hva er da suksess, tror du?

- Suksess?

- Hva er det egentlig?

- Jeg vet ikke. Hva tror du det er? Er du suksessrik?

- Vel, jeg regnes som det, på mitt område, svarer journalisten.

- Vel, jeg regnes som det på mitt område også.

I DET HVITE KONFERANSEROMMET, i kraftig flomlys, sitter den nesten anorektisk tynne artisten med sin glorie av mørke krøller, blåhvitblek i huden og sminket, bak mørke solbriller, i stripete bukser og moteriktig polkaprikket silkeskjorte, kanskje med en fargesprakende barneparaply i hånden, en lyspære på størrelse med en globus, eller med en buktalerdukke som - på vegne av artisten - fremfører svarene, eller snarere spørsmålene. For det sammenbruddet som artisten selv danser på kanten av, trekker han ofte de kåte journalistene inn i, ved å omgjøre intervjuet til en rettssal der Bob Dylan kryssforhører journalisten om hva han mener - ikke bare med å stille de spørsmålene han stiller, ikke bare med å ha innfunnet seg til intervjuet eller pressekonferansen, ikke bare med å være journalist, ikke bare med å være til stede, men hva vedkommende i det hele tatt mener med å være.

- Husk at du skal dø, får en av journalistene vite, og gjør jobben din i lys av det.

- Hva var ditt inntrykk av Australia der du nå kommer fra? spør en journalist, antagelig vel vitende om den fiendtligheten Dylan ble møtt med av australsk presse, der han ble beskrevet som «et vesen på størrelse med en pygmé, likblek i huden, med ansiktsuttrykket til en mann som rulles ut av operasjonssalen, fortsatt delvis i narkose.»

- Australia er ingen hyggelig plass for mange - for asiater og afrikanere.

- Du bør kanskje være forsiktig med hva du sier.

- Jeg bryr meg ikke om hva jeg sier. Jeg bor ikke der. Det er omtrent elleve millioner innbyggere i Australia, ikke sant? Amerika er på omtrent samme størrelse. Det må være en grunn til at det bare er elleve millioner mennesker i Australia. Kanskje det er fordi de ikke spiller baseball.

- Tjener du mye penger?

- Forferdelig mye. Jeg vet ikke nøyaktig hvor mye, men jeg har nok satt til side omtrent syttifem milliarder dollar foreløpig. Jeg har sydd pengene inn i jakkeforet, og bruker dem aldri. Jeg sparer.

- Til hva?

- Til å kjøpe Australia.

- Men er det ikke et politisk budskap i noen av dine sanger?

- Nei. Jeg bryr meg ikke om politikk.

- Hva er din mening om Green Berets, de amerikanske elitestyrkene i Vietnam?

- Jeg planlegger å slutte meg til dem. Hvis de vil ha meg.

- Støtter du antikrig-bevegelser?

- Nei. Jeg har ingen følelser vedrørende krig.

- Hva føler du rundt den amerikanske borgerrettighetsbevegelsens omfavnelse av dine sanger?

- Jeg er ikke for fargede. Jeg er ikke mot fargede. Jeg har ingen følelser for fargede som jeg bryr meg om å diskutere med deg. Mine sanger handler ikke om rasediskriminering eller om unge menn som faller på slagmarken. Det berører meg ikke. Jeg er ganske tilfreds med verdenssituasjonen, jeg ønsker ikke å forandre den. Jeg ville ikke skrevet om fargede om du betalte meg hundre tusen, fordi alle mennesker er forskjellige, og du har ingen respekt for meg, sir, hvis du tror at jeg ville skrive om fargede som fargede i stedet for som mennesker.

- Hva er ditt budskap?

- Ikke snakk til meg om budskap. Time, Newsweek, Look, Life og Ladies' Home Journal kaller meg en protestsanger, men jeg er ingen protestsanger. Jeg er ikke en sosialkommentator.

- Har du et budskap?

- Nei. Har du?

- Hva tror du på?

- Jeg tror på deg. Jeg tror på ting jeg kan se. Gjør ikke du?

Her oppstår en pause. Endelig våger jeg å skyte inn:

- Er det et underliggende tema i sangene dine?

Det er det spørsmålet jeg formulerte på toget fra Oslo. Jeg har hatt det på tungen i fire timer. Det har vært så mange overfladiske spørsmål. Jeg føler at mitt er dypere.

- Ja, svarer Dylan henvendt til meg, de handler alle om Jesu gjenkomst.

Hjernen rekker ikke å komme opp med et nytt spørsmål, men en danske er på pletten:

- Når regner du med at den inntreffer?

- Når menneskene slutter å gå med klær.

JOURNALISTENES IRRITASJON er merkbar. Iblant faller det replikker på dansk:

- Hvem tror han at han er?

Meg minner han om en internasjonal stormester i sjakk som i ren oppvisningsstil vandrer mellom femti bord og spiller like mange simultanpartier.

- Hvordan vil du beskrive deg selv?

- Jeg beskriver ikke meg selv. Hvordan beskriver du deg selv?

- Hva ville du vært hvis du ikke var sangskriver?

- En grøftegraver ved navn William Joe Zimmermann.

- Hva er ditt virkelige navn?

- William W. Kasonavarich.

- Hvorfor skiftet du navn?

- Ville ikke du skiftet navn hvis du het William W. Kasonavarich? Jeg fikk aldri dame.

- Hvem er dine favorittforfattere?

- Freddie McFarland, Muggsy Michaelson, Eddie Condor. Har du hørt om dem? Jeg liker Ingmar Bergman.

- Du er hypp på å gjøre film? spør en journalist. Det er et filmcrew i sving.

- Jeg er «hypp»? Hva betyr det?

- Du er interessert i å lage en film?

- Jeg er interessert i å lage en film. Jeg tror jeg er veldig hypp, ja.

- Hvem beundrer du?

- En låtskriver ved navn Sheldon Orthogity. Hans sanger består av de ordene du sier uten å merke det selv. Og Rory Calhoun, en eks-cowboyskuespiller. Og jeg liker Shakespeare - nattens vanvittige dronning, en kosmisk amfetaminhjerne.

- Hva slags musikk liker du?

- Jeg liker Ravel og Bartok.

- Liker du noen av de protestsangerne som etterligner deg?

- Nei. Har du hørt meg synge?

- Nei, det har jeg ikke.

- Kjennes det ikke underlig å sitte her og føre en samtale om noe du ikke vet noe om?

- Da du var ung, flyktet du hjemmefra ofte. Er du fortsatt på flukt fra noe?

- Hvis jeg var på flukt, ville jeg ikke sittet her.

- Du har egentlig ikke noe ønske om å kommunisere med folk?

- Nei.

- Men hva er det du vil, da?

- Ingenting.

- Vil du ikke noe?

- Nei. Er folk vennlige mot meg, er jeg vennlige mot dem, men hvis folk møter meg med noe annet i bakhodet, kan jeg ødelegge dem.

- Hva mener du? Med sangene og tekstene dine?

- Nei. Ødelegge dem. Sitte her og ødelegge dem.

- HVA ER DIN FAVORITTMUSIKK? spør en av de unge, kvinnelige journalistene på første rad.

- Hva er din favorittmusikk? spør Dylan.

- Beethoven, svarer hun, jeg setter meget stor pris på Beethovens symfonier.

- Jo, men jeg tenkte mer - Men det er jo Beethoven.

- Kom igjen nå, sier Dylan, hva er din favorittmusikk?

- Kan vi anta at du er gift?

- Du kan anta hva du vil. Jeg ble født gift - for 45 år siden.

- Er du gift med Joan Baez?

- Joan Baez var et uhell.

- En feiltakelse?

- Nei, et uhell.

- Har du barn?

- Enhver mann med medisinske problemer har barn.

- Hva er dine medisinske problemer?

- Vel. Det er glass i bakhodet mitt. Jeg er en meget syk person. Jeg ser dårlig på tirsdager. Disse solbrillene har jeg fått på resept. Jeg prøve ikke å være en beatnik. Jeg har meget kvikksølvske øyne. Og dessuten - tåneglene mine passer ikke.

- Har du vært i militæret?

- Nei. Føttene mine verker når jeg tenker på soldater.

- Har du stunder hvor du ikke holder ut deg selv?

- Hvordan er det mulig? Jeg kjenner ikke meg selv. Jeg vet ikke hvem jeg er. Det er montert speil på innsiden av solbrillene mine, men for øvrig blander jeg meg ikke opp i privatlivet mitt.

-Hvorfor lo du i åpningen av «Bob Dylan's 115th Dream» på LP-en din?

- Jeg husker ikke. Vent litt. Jo, noen kom inn i studio utkledt som moren min.

- Hvem er dine venner?

- Jeg har ingen venner. Jeg har alltid sett etter noen, men jeg har aldri funnet noen.

- Du skriver bok. Hva handler den om?

- Det er en bok om edderkopper. Den heter «Tarantula». Det er en insektbok. Den tok omtrent en uke å skrive, til og fra. Den er på trehundreogseksti sider. Min neste bok er en samling gravskrifter.

- Hva følte du da dopsangene dine ble bannlyst fra alle radiostasjonene fordi de ble oppfattet som indirekte oppfordringer til å ta dop?

- Bannlyst? Hvem sa det? Det visste jeg ikke.

- Tror du at narkotika kan gi inspirasjon?

- Har du prøvd det selv?

- Iblant.

- Da burde du vite det selv.

Dylans manager gir med kroppsspråket signal om at tiden snart er ute.

- Hva synes du om danske jenter?

- Hvor langt er det til nærmeste vindmølle? spør Dylan tilbake.

- Hvor drar du etter konserten?

- Hvilken sykkelprodusent lager de beste syklene i Danmark?

- Hvor var du før du kom til København?

- Hvilken rute vil du anbefale meg å følge gjennom Tivoli?

- Hvorfor har du så langt hår?

- Hvor langt er det til Hamlets grav?

MED SINE SPØRSMÅL viser Dylan at han har mer greie på Danmark enn de danske journalistene har på Dylan.

- Hva gjør du med alle pengene du tjener? lyder et spørsmål. Nå nøyer ikke Dylan seg med å stille spørsmål tilbake. Han tar frem notisblokk og kulepenn, og henvender seg til nærmeste journalist.

- For øvrig, når står solen opp i dette landet? spør han.

- I sjutida, svarer journalisten, litt forfjamset.

- Meget interessant. Jeg forstår, nikker Dylan og noterer journalistens svar.

Han henvender seg så til en annen journalist.

- Og når går solen ned i dette landet?

- I åttetida, svarer journalisten. Dylan noterer.

- Og denne borgen, der Hamlet bodde, Kronborg, hvor lang tid tar det å komme dit på hesteryggen?

- Jeg vet ikke.

- Du vet ikke? Hva vet du? spør Dylan. Før noen rekker å svare, er møtet avblåst.

PRESSEKONFERANSEN ER OVER. Utenfor hotellet står to limousiner. Dylan og crew setter seg inn, med kurs for Helsingør og Hamlets borg noen få mil nordover. To journalister, fra Ekstrabladet og et svensk ukemagasin får også plass. Jeg sier jeg er norsk, men nei, bilene er fulle, men den svenske journalisten lover meg og avisen foto fra seansen ved Kronborg Slott.