MEDIENE har invitert til ettertanke i kjølvannet av Tore Tønnes selvmord. 2002 var et særdeles turbulent år for så vel dagspressen som fjernsynet, det siste eksemplifisert tydeligst ved Helskog og Jespersen. Mediene eksisterer ikke i et vakuum, og tilløp til refleksjon avsluttes gjerne med å si at vi får de mediene vi fortjener. Mediene påberoper seg at de har en samfunnsrolle å spille, som uavhengige observatører og kritikere.

Sikkert er det at medienes rolle endres med skiftende samfunnsforhold, og det sett av verdier som gjennomsyrer samfunnet. Like mye som en observatør og aktør blir mediene dermed et speil, hvor vi kan betrakte samfunnets verdier.

På slutten av den forrige jappeperioden fikk vi et skred av bøker og artikler viet diskusjonen omkring den såkalte narsissistiske kulturen, en kultur preget av egosentrert atferd og nytelse. Det uskyldsrene norske sosialdemokratiske systemet, ennå med rester av blandingsøkonomi og fellesskapsløsninger, sto for de fleste av oss som vesensforskjellig fra det amerikanske, rendyrkede kapitalistiske «sin egen lykkes smed»-samfunnet. I det samfunnet, med sitt fokus på «the self made man», var en slik narsissistisk grunnleggende egenskap ikke bare en fordel, men en forutsetning for suksess. Et fremtredende trekk ved samfunnet i dag synes å være egen nytelse, gjerne på andres bekostning.

EN DIAGNOSE er en samlebetegnelse for en rekke tegn og symptomer, som gir et bilde av et enkeltindivid, et familiesystem eller hele eller deler av et samfunn. Filosofer, psykologer, psykoanalytikere og psykiatere har anvendt psykologiske forståelsesmodeller for å beskrive trekk i samfunnsutviklingen. Freud skrev om Ubehaget i kulturen sent i 30-årene, Fromm skrev om Det sunne samfunn i 50-årene.

Diagnosen «narsissistisk personlighetsforstyrrelse» defineres slik:

Et vedvarende mønster kjennetegnet av storhetsfølelse, behov for å bli beundret og mangel på empati. Minst fem av følgende punkter må være til stede:1En storslått følelse av egen betydning.2Opptatt av fantasier om ubegrenset suksess, makt eller skjønnhet.3Tror han er «spesiell» og enestående, og bare kan bli forstått av andre spesielle eller høystatus personer (eller institusjoner).4Krever urimelig mye beundring.5Har en følelse av spesielle rettigheter.6Drar fordel av andre for å oppfylle sine behov7Mangel på empati.8Misunner ofte andre/tror at andre misunner ham.9Viser arrogant, hoven oppførsel eller holdninger.

AT DET ER TREKK her som kan sies å gjelde for vårt norske samfunn, er kanskje vanskelig å se. Mange vil imidlertid hevde at vårt samfunns grunnleggende verdi om likhet er under sterkt press.

Mangelen på empati, dvs. at man setter egne behov foran og på bekostning av andres, er iøynefallende. Og, i et globalt perspektiv er det vel vanskelig å komme bort fra at vi viser en arrogant og hoven oppførsel.

Slik kan vi slå fast at vi i 2003 lever i et Norge preget av selvnytelse, hvor tanken om egen suksess blir det viktigste. Giertsen og Jespersen har for lengst forlatt leveregelen om «at du skal ikke gjøre deg morsom på andres bekostning». Sannsynligvis forstår de ikke hva uttrykket betyr. Og, når de får kritikk, preller den av. Hoven oppførsel?

Skavland toppet Jespersen og Giertsen, da han i et portrettintervju fortalte om sin «blind date», hvor han traff «det styggeste mennesket han hadde sett». Stakkars det mennesket som var materialet for Skavlands festlighet!

Den kritiske journalistikken er et være eller ikke være for et demokratisk samfunn, så langt er vi alle enige. Men, det er noe med kvalitet versus kvantitet. I tilfellet Tønne var de omstridte forhold fort fortalt. Når saken så ble tværet ut, med stadig nye «avsløringer» eller vinklinger, forlater man sin rolle som samfunnsvokter, og går over i en narsissistisk sone, hvor empatien blir borte, og hvor formålet blir dels å øke oppmerksomheten om seg selv (se hvor viktig jeg er!), dels å øke egen rikdom (eiernes perspektiv/opplaget), dels å øke egen ære og innflytelse.

HELSKOGS PROGRAMMER er kanskje de mest tydelige eksemplene i så måte. Går vi tilbake til kriteriene ovenfor, blir diagnosen på rikets tilstand fort et narsissistisk rike.

Overfor Tønne sviktet pressen på to områder: (1) mengden i mediedekningen ble enorm, og (2) motforestillingene ble skjøvet i bakgrunnen.

Flere analytikere har påpekt at pressen opptrer som en ulveflokk på jakt, en flokk som lukter blod. Det er et kjent faktum at når vi opptrer i gruppe, endrer vår følsomhet for de som står utenfor gruppen seg. De fleste av oss kan lett bringes til å gjøre ting mot andre grupper, og enkeltindivider utenfor vår egen gruppe, som vi aldri ville gjort på egen hånd. Evnen til å vise medfølelse, innlevelse, blir borte når vi jager i flokk. Og, hvis det er «maktmennesker», blir det enda lettere, ja, egentlig fortjener de ikke annet enn å tas hardt.

Noen tiår tilbake hadde vi et alternativ til våre dagers børsnoterte, profittorienterte presse, hvor de underliggende politiske skillelinjer kom tydeligere fram, og hvor aktørene i det offentlige rom også hadde forsvarere på sin side når det stormet som verst. Det alternativet er borte nå, slik at det totale mediepresset blir både ensidig og mer massivt.

MANGELEN PÅ EMPATI blir det sentrale elementet her. Grensen over mot det nesten unevnelige, psykopatibegrepet, er syltynn når empatien forsvinner.

Psykopaten kjennetegnes av overfladisk sjarm, egosentrisitet, manglende evne til å bli glad i andre, ingen skyldfølelse, ikke skamfølelse, mangel på innsikt og lite utviklet evne til å lære av tidligere (dårlige) erfaringer. Andre trekk som ofte trekkes fram er en tendens til å manipulere andre, oppblåst selvfølelse, promiskuitet, at man lever fra dag til dag (mangel på langsiktige mål), impulsivitet og manglende evne og vilje til å erkjenne ansvar for egne handlinger.

Mange lever sitt liv gjennom å skape splid og motsetninger, og skaper sitt liv gjennom en kynisk utnyttelse av andre.

For denne diskusjonens del blir det siste et viktig poeng. Mange pressefolk er best fornøyd når de har laget en sak som skaper «reaksjoner». Konflikten blir det viktigste, da kan saken holdes varm lenge. Det aller viktigste kjennetegnet blir imidlertid det at man bruker andre mennesker til selv å oppnå oppmerksomhet eller andre fordeler, koplet mot nedsatt eller manglende evne til å føle hva dette gjør med det andre mennesket, og dets familie. Thorbjørn Jaglands kone kan si noe om det. Da mediekjøret mot Jagland var på det verste, var pressens kollektive samvittighet borte, og med den, enkeltjournalistenes. Et grelt eksempel kom da man fant å avsløre at Jagland hadde vært på hytta til Ulltveit-Moe. I en situasjon hvor enhver måtte forstå at mannen var utsatt for et enormt press, finner Dagbladet å lage en sak på førstesiden om hvor Jagland har overnattet! Her har vi alle elementene tilstede samtidig: mangel på empati, skap splid, skaff deg selv et godt scoop.

RUNDT SVEN O. HØIBY utspilles de samme aspekter; man tar verken hensyn til mannen selv, hans datter eller barnebarn. Og motivene? Se ovenfor.

Hvilke verdier preger det norske samfunn, og hvordan speiles de i det medieuttrykk vi ser, i aviser, i radio og på TV? Hvis mediene har psykopatiske trekk, hva så med samfunnet? Her vil nok de fleste ile til og si at, nei, det er «de andre det». Tar vi derimot syretesten på oss selv, vårt eget samfunn og ser på hvorvidt vi har et samfunn preget av omsorg for andre, hva blir svaret?

Kan dagens norske medier, med sin selverklærte politisk nøytrale rolle, fungere som noe annet enn et speil? Har mediene evne til selvransakelse? Selvsagt ikke, medier har ikke sjel, like lite som penger har sjel. Min spådom er derfor at den utvikling vi har sett de siste 20 årene, via Presthus, Syse, Moland, Jagland, Kalvik-nyheter, Jespersen og Helskog bare vil fortsette og ytterligere akselereres, i takt med krav til økt inntjening, reklamefinansiering og tempoet i dansen rundt gullkalven. Der er ingen vei tilbake.