Et puslespill ulikt alle andre

«Picross 3D» er bedre enn det meste også.

||| DRIT I SUDOKU, kryssord eller alskens andre Allers-skriblerier. Det er «Picross» som gjelder her hjemme, og nå er det kommet en ny vri som gjør hele greia enda mer avhengighetsskapende.

«Picross», eller nonogram om du vil, er ganske enkelt et spill hvor du skal lete frem et lite bilde ved å skravere felt etter en tallkode som befinner seg over og ved siden av spillefeltet.

DET FINNES allerede et par-tre Picross-versjoner på Nintendo DS, og jeg anmeldte «Colour Cross» til en femmer på terningen i 2008. Det som skiller «Picross 3D» fra røkla er ganske enkelt at de har lagt til en ekstra dimensjon.

Her skal du ikke skravere felt til et klumpete bilde dukker opp. Her skal du hakke deg frem til en tredimensjonal form gjennom nummerhint lagt til hver side av en mengde blokker.

De forskjellige tallene representerer hvor mange kuber som skal være igjen etter du har hakket vekk de overflødige, og sakte men sikkert dukker det da opp en liten fotballspiller eller en hund inn i blokken.

TIL RÅDIGHET HAR du en malerpensel du kan markere blokker med for å vise at disse ikke skal slås vekk. Dette gjør dem også immune mot hammeren, slik at du ikke skal kunne fjerne dem uten å mene det.

Dersom du bommer fem ganger i løpet av et puslespill, eller bruker for lang tid, er det game over og du må starte fra början.

1

En skulle tro at det blir uoversiktlig rimelig kjapt når du konstant må skifte kameravinkel og bla gjennom de forskjellige lagene med blokker, men etter bare et fåtalls minutter hamrer du løs uten særlige problemer. Det funker rett og slett knirkefritt.

DET SKAL SIES at det ikke er ufattelig vanskelig når du først har fått hvordan tallhintene fungerer inn i blodet, men det er vanskelig å gå lei av spill som dette, spesielt ettersom det er så innmari lett å «bare ta en runde til», eller å spille det på bussen.

Og det varer lenge. Etter 100 oppgaver er du ikke ferdig med «easy» engang, og enda er det tre vanskelighetsgrader til. For ikke å snakke om at du kan dele egne kreasjoner online, eller laste ned pakker med nye puzzles fra Nintendo hver uke.

Den japanske versjonen har til sammen over 500, så om de samme blir tilgjengelig for nedlastning her hjemme burde det holde noen titalls timer for alle og enhver.

DET ER SÅ HIMLA lett å gå inn i en transe og bare kjøre DSen tom for batteri med slike spill - og akkurat det har jeg gjort igjen og igjen.

Jeg gjorde det med «Picross DS», med «Colour Cross» og nå med «Picross 3D». Denne gangen kjørte jeg derimot tom det store batteriet i en DSi XL med lysstyrken på lav, noe som er en liten bragd i seg selv!

Et puslespill ulikt alle andre

DET ENESTE JEG har å utsette på spillet er det forbaskete musikksporet som er blitt smurt inn i spillkassetten.

Den forferdelige musikken gjør at jeg virkelig prissetter muligheten til å slå den av. Det hadde vært fint om spillet hadde tatt i bruk DSi-ens støtte for SD-kort og egen musikk, men en kan vel ikke få alt her i verden.

UANSETT, DET er få ting som er bedre enn den transen jeg ender opp i når jeg spiller spill som dette, og jeg vurderte seriøst sekseren.

Et puslespill ulikt alle andre

Alt fra størrelse, presentasjon og nytenking er «top notch», men den elendige lyden og litt for lett vanskelighetsgrad trekker ned til en sterk femmer.

Og det er jo ikke så ille?