GOD: Sigmund Jensens siste roman er like rasende, god og umulig som hans forrige bok, mener anmelderen. Foto: ASCHEHOUG
GOD: Sigmund Jensens siste roman er like rasende, god og umulig som hans forrige bok, mener anmelderen. Foto: ASCHEHOUGVis mer

Et rasende oppgjør med USA

Men denne boka er ikke akkurat appetittvekkende.

ANMELDELSE: En kritiker både skal og vil lese en bok uavhengig av sine kollegers dom. Det har likevel vært umulig ikke å få med seg Morgenbladets Ane Farsethås' slakt av Sigmund Jensens «Taushetens tårn».

Så ille er dette, ifølge Farsethås, at hun har kalt forlaget inn på teppet, og avkrever et svar på hvorfor boka gis ut.

Nå er jeg ikke den rette til å moralisere over anmeldere som svinger slaktekniven. Det er også en uting i en anmeldelse å gå i rette med uenige kolleger  — noe Farsethås forøvrig ikke ser seg for god til i sin slakt av Jensen, der hun harselerer over Terje Stemlands begeistring for Jensens «Tiberiusklippen».  

Like eller ikke like
I likhet med «Tiberiusklippen» er «Taushetens tårn» en mastodont på nærmere 900  sider.

Og bare lengden i seg selv kan få en anmelder nokså muggen. At boka til alt overmål består av hundre siders noter og deretter hundre siders noters noter, - konspirasjonsteorier, historiske fakta og fiksjon om hverandre - gjør den ikke akkurat mer appetittvekkende.

I formen kan den minne om John Erik Rileys «Heimdal, California» som forøvrig også ble løftet til de store høyder av visse anmeldere, og slaktet av andre (undertegnede).  

Et rasende oppgjør med USA

Kanskje ligger dette «like eller ikke like» i sjangerens natur? For å holde ut denne typen romaner må du stole på forfatterstemmen. Jeg tilhører dem som stoler på Jensen. Han skriver solid, godt og overbevisende. Her er rystende fakta, fabelaktig fiksjon, vakre passasjer — humor, tøffe karakteristikker. På sitt urimelige og vanvittige vis er denne boka også aktuell. Farlig aktuell.    

Whisky og røyk
Der «Tiberiusklippen» var et rasende oppgjør med et styrtrikt Norge, er denne boka et rasende oppgjør med USA.

Et imperium så est ut og overmodent og at det er i ferd med å råtne (ikke ukjente tanker for øvrig). 9/11 og Lehmans Brothers konkurs er de første tegnene. Nå er trygdesystemet i ferd med å gå konkurs. Herfra fakta-fantaserer Jensen seg videre — med god hjelp av konspirasjonsteorier der den mest forsiktige er at 9/11 var igangsatt av USA selv for å rappe verdens oljeressurser - mot en beksvart fremtid i nåtiden.      

Rasende dødsreise
Det handler om assurandøren og enkemannen Teddy (røyk og whisky, hele boka er full av ordlekende navn og titler). Hans kones kreftdød noen år tidligere er forøvrig en vakker historie som dels bærer fortellingen, og dels forklarer Teddys blikk på «en hel verden fullstendig utmattet av lidelse». Også kona ble fortært innenifra.  

Teddys bror, bankmannen Hank, mistet jobben og er forsvunnet. I sitt sorgtunge raseri mot et gjennomkorrupt USA, begir Teddy seg ut i USA på leting etter ham. En rasende dødsreise, der han denger homser, skjeller ut muhammedanere, lurer gamle damer — og treffer et utall. Parallelt er det noen grusomme nazi-torturscener, der offeret er Teddy. Boka er egentlig hans «tilståelse».  

Svak hovedperson
«De siste tjue årene hadde Amerika i realiteten vært på vei mot borgerkrig», heter det i en av bokas mildere partier, og det er vanskelig ikke å tenke på rettsaken i Oslo Tinghus.

Like slående er det da Amerikanske patrioters frihetskommando møtes for å ta opp kampen «jødenazikommunistliberalere».  

Med enkelte av disse mastodontromanene kan en mistenke at ordflommen er til for å skjule en skral forfatterstemme. Med Jensen er det omvendt. Enkeltpartiene fungerer, helheten halter. Også fordi Jensen ikke helt har fått dreisen på røyk- og whisky-mannen Teddy, som skal være bokas episke lim.