Politiets etterforskning har konkludert med at drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen 10. august i år, like før stebrorens forsøkte terrorangrep på al-Noor-moskeen, var rasistisk motivert. Alt tyder nå på at det dreide seg om en henrettelse av en mindreårig – en ungdom, et barn – fordi hun var den hun var.

Det er mange i dette landet som kjenner på en frykt nå. Det er mange som kjenner på at gjerningspersonen like gjerne kunne ha rettet sitt rasistiske hat mot dem. For adopterte kommer det inn en tilleggsdimensjon. Mange adopterte opplever at den rasismen de utsettes for, ikke er et tema i offentligheten, som om deres virkelighet ikke eksisterer.

2001, 2011, 2019: Dette er de åra bare på 2000-tallet at høyreekstremister har tatt liv i Norge.

Ingen bør kunne påstå med stramt ansikt at det høyreekstreme hatet ikke utgjør en trussel. Ingen bør heller kunne hevde at rasisme ikke er et problem i det norske samfunnet. Disse hendelsene utgjør ytterpunkter, men det betyr ikke at de ikke er forbundet med hatefulle holdninger som finnes bredere i samfunnet.

Som vi har påpekt gjentatte ganger de siste åra: Så lenge rasistisk og høyreekstremt tankegods har en viss utbredelse i et samfunn, er vold og i verste fall terror, påregnelig. Hvis vi på et hvilket som helst tidspunkt de siste tiåra hadde spurt om det ville komme mer høyreekstrem vold, ville svaret være ja. Svaret på det spørsmålet er dessverre alltid ja, også nå.