Et rasistisk folk?

Fram med mentometerknappene.

FOLKETS FAVORITT: Nesten en million nordmenn så Stella Mwangi i forrige helgs Melodi Grand Prix. Norsk-kenyaneren ble folkets favoritt.Foto: Håkon Eikesdal
FOLKETS FAVORITT: Nesten en million nordmenn så Stella Mwangi i forrige helgs Melodi Grand Prix. Norsk-kenyaneren ble folkets favoritt.Foto: Håkon EikesdalVis mer

En myte om det norske folk er at hvis du skraper litt i overflaten, så trer det brune fram. Det vaker visst rundt i store deler av det politiske landskapet, slik at vi like gjerne kan si «det er typisk norsk å være rasist», som «folk flest er rasister».

Jeg har vokst opp med å lære at det store flertall av nordmenn under krigen var mest opptatt av å passe sine egne saker, og at det sannsynligvis er en relativt stor, konstant andel av oss som er patologisk fremmedfiendtlige.

På Nordstrand i Oslo, der jeg kommer fra, fikk dessuten nynazismen en boom midt på 90-tallet — slik at jeg kunne oppleve å være på en hjemme alene-fest der flere av deltakerne fant det for godt å stå fram som nyfrelste nazister. 15-åringer som var blitt stolte medlemmer av Vigrid eller andre grupper med norrønt-klingende navn — et minne som gjorde at jeg fikk en helt overraskende vond følelsesmessig reaksjon første jeg gang så opptaket av norske soldater i Afghanistan som taktfast ropte «Til Valhall» med maskingeværene i lufta.

Min status som hardt inngrodd skeptiker til det norske folks åpenhet, har likevel møtt noen motforestillinger i det siste. Det viser seg nemlig at folkets favoritter nå gjerne kan være norsk-kenyanske, eller tyskfødte med sørafrikanske foreldre. Noe av det fascinerende med tv-program som «Melodi Grand Prix» og «Skal vi danse» er at folket bestemmer — og de valgte nylig Stella Mwangi som vinner av siste ordinære delfinale i MGP, og for noen år siden Tshawe Baqwa som vinner av «Skal vi danse».

NRKs Håkon Moslet sa da Alejandro Fuentes var med i teten i «Idol» 2005 at han håpet ikke folk lot være å stemme på ham fordi han ikke hadde et norskklingende etternavn. Den kommentaren syntes jeg var litt rar da, men i dag ville den vært helt meningsløs. Det er en deilig konklusjon å trekke.

Hvorfor fikk nynazismen så sterkt fotfeste på Nordstrand? Det kan ha noe med å gjøre at da jeg begynte i 1. klasse i 1987, var det én innvandrer på hele kullet. Jeg har aldri hatt noen nære innvandrervenner, fordi jeg har vokst opp i et miljø som har vært nærmest fritt for folk med annen bakgrunn. Statistisk sett er det mindre og mindre sannsynlighet for at de som vokser opp i dag vil oppleve det samme.

I 1987 var det rundt 160 000 «innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn», slik SSB kategoriserer det. I dag er det samme tallet over 550 000. Selv om en by som Oslo er delt mellom hvite og ikke-hvite områder, er det umulig å ikke ha mer kontakt. Mer normalitet, møter i hverdagen. Det er selvfølgelig et ekstremt eksempel, men en kompis av meg har sønnen sin i en religiøs, islamsk barnehage — der de muslimske barna tigger til seg svinepålegget fra matpakka hans.

Innvandring og integrering er forferdelig vanskelige spørsmål, som vi aldri blir ferdige med. Derfor er det viktig å telle seirene, ikke bare peker på problemene. Svarte publikumsvinnere i det bredeste av folkelig popkultur skal vi derfor antakelig ta som et stort tegn på at ting tross alt går i riktig retning.