Et rått smerteskrik av en roman

Jeg burde ha skjønt det allerede av omslagsillustrasjonen. Det gjorde faen så vondt å lese dette smerteskriket av en roman.

«...varje tanke på flykt er et svek ...» Ulf Lundell: «Utanför murarna»

Jeg burde ha skjønt det allerede av omslagsillustrasjonen.

Det gjorde faen så vondt å lese dette smerteskriket av en roman.

Tre gutter blir terrorisert gjennom hele sjette klasse. Alle vet av hvem. Også lærerne. Men ingen gjør noe før alt er ugjenkallelig.

Geir Brandstadmoens debutroman transcenderer i sin finstemte brutalitet den typiske offerskildringen. Den dissekerer en ikke bare låst, men passiviserende tilstand. Den skildrer skrekken i å vite at neste dag ikke blir bedre, og hvordan dette bryter ned all motstandsvilje. Redningen ligger i at andre får unngjelde, at en selv blir mindre interessant som mobbeoffer. Resultatet er en knugende skyldfølelse, og til slutt framstår den definitive handlingen som eneste utvei.

Brandstadmoen skildrer ikke bare de aktivt skyldige, han utlegger mobbingens anatomi og den kollektive skylden uten å ty til offerføleri eller medlidenhetshoring. Romanen er et dikterisk vitnesbyrd fra oppvekstens ytterste tilstand som gjennom det kontrollerte språket - det avgrensede uttrykket - tvinger leseren inn på kloss hold.

Nedslagskraften av romanen blir brutal, og splintene sitter i skallen lenge etter endt lesning.

Boka er en av de sjeldne som kjennes mer som blod enn blekk, og når den lavmælte epilogen setter fornedrelsen i relieff, kjennes romanen smertelig sann.