«...varje tanke på flykt er et svek ...» Ulf Lundell: «Utanför murarna»
Jeg burde ha skjønt det allerede av omslagsillustrasjonen.
Det gjorde faen så vondt å lese dette smerteskriket av en roman.
Tre gutter blir terrorisert gjennom hele sjette klasse. Alle vet av hvem. Også lærerne. Men ingen gjør noe før alt er ugjenkallelig.
Geir Brandstadmoens debutroman transcenderer i sin finstemte brutalitet den typiske offerskildringen. Den dissekerer en ikke bare låst, men passiviserende tilstand. Den skildrer skrekken i å vite at neste dag ikke blir bedre, og hvordan dette bryter ned all motstandsvilje. Redningen ligger i at andre får unngjelde, at en selv blir mindre interessant som mobbeoffer. Resultatet er en knugende skyldfølelse, og til slutt framstår den definitive handlingen som eneste utvei.
Brandstadmoen skildrer ikke bare de aktivt skyldige, han utlegger mobbingens anatomi og den kollektive skylden uten å ty til offerføleri eller medlidenhetshoring. Romanen er et dikterisk vitnesbyrd fra oppvekstens ytterste tilstand som gjennom det kontrollerte språket - det avgrensede uttrykket - tvinger leseren inn på kloss hold.
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
