Et «rent» Norge for kunsteliten?

Kunstnerfamilien Kristiansen/Løkkeberg og Dagbladet hisser til vold ved å sette landsmenn, muslimer og jøder opp mot hverandre.

JEG ER USIKKER

på om den kjente film- og kunstnerfamilien, Kristiansens/Løkkeberg, og Dagbladet forstår hva det innebærer å peke ut Emil Fedida, en norsk jøde i dagens klima, med aktive muslimske terroristgrupper i virksomhet, og erklære ham for å være sterkt antipalestinsk (Dagbladet 28.05.05). Det er å utsette et enkeltmenneske for en frykt, og å eksponere denne for en potensiell vold, som forhåpentligvis ikke var tiltenkt. Fedidas standpunkt i den politiske konflikten er glassklart: Full israelsk tilbaketrekning fra okkuperte områder, og en selvstendig palestinsk stat som anerkjenner Israel. Har Kristiansens eller Dagbladet spurt ham om hva han mener? Nei.

JEG ER DYPT BEKYMRET

for de mulige følger av avisens oppslag, den ovennevnte, potensielle voldstrusselen: Å sette våre landsmenn, muslimer og jøder, opp mot hverandre på en slik måte, er regelrett å hisse opp til vold. Og den mer langsiktige konsekvensen: Fedida er en innvandrende kunstner, oppvokst i Casablanca, blant muslimer, og med såvel jødisk som kristen bakgrunn. Han har viet femten år av sitt liv til å lage en skole for norske fotokunststudenter hvor nettopp grunnverdier som åpenhet, toleranse og dialog står helt sentralt i skolens pedagogikk og selvforståelse, og hvor det faktiske, lyttende møtet med det andre mennesket og den andre kulturen danner et sentralt utgangspunkt for elevenes kunstneriske erfaring, formidlet gjennom fotografiet. Knirkefri skal ingen skole være. Oslo Fotokunstskole har et svært levende miljø. Og resultatene er bemerkelsesverdige. Gjennom reiser til St. Petersburg, Los Angeles og Bangkok har elevene fysisk møtt kunstnere og mennesker med andre forutsetninger enn dem selv og slik fått prøvet ut sin egen selvforståelse og egen dømmekraft, og de har gjennom årene skapt fotografier av høy kunstnerisk kvalitet som forteller oss både at verden der ute faktisk eksisterer og at empati fremdeles er mulig. Forstår den renommerte norske kunstnerfamilien hva de sier når de legger hele sin tyngde i å kreve at den norske staten skal trekke tilbake sin støtte til en slik skole fordi dens rektor, etter deres oppfatning, har uttalt seg kontroversielt om deres datters bilder? Forstår de hva de seier når de ber Emil Fedida reise og dra til utlandet, uten sine elever?

Et «rent» Norge for den norske, mediale kunsteliten? Jeg går ut i fra at heller ikke denne siste, kulturpolitiske ytringen var overveid. Men hvilke mål helliger slike midler?

BÅDE DAGBLADET

og familien Løkkeberg/Kristiansen, så langt jeg kjenner dem, vet at store spenninger og personligheter er en forutsetning for at kunst på et visst nivå skal kunne skapes. Reklamespråket, det konstruerte, den forutinntatte provokasjonen fremmer, som vi alle vet, ikke noe annet enn seg selv og det hule begjæret, i verste fall aggresjon og destruksjon. Eller vet vi ikke dette lenger? Hvem det er som skal hisses opp når en naken kvinne tildekket på muslimsk vis i et konstruert bilde kaldt viser frem brystet sitt som i et pornoblad, eller innhyllet i palestinaskjerf avfotograferes med ryggen til oss overmalt med Israel der s-en i Israel er skrevet med et stort, rødt nazihakekors, må vi spekulere på. Bildene er tatt av filmekteparet Kristiansens og Løkkebergs datter, Marie Kristiansen. Bildene er ikke sensurerte. Men hennes foreldre bruker dem for alt de er verdt for å fremme sitt mediale selv, der de stråler over avissidene i glansen fra sin datter mens de på hennes vegne roper om sensur fordi rektor ikke vil ha datterens bilder med i en katalog som skal presentere skolens pedagogikk i utlandet, hånd i hånd med Dagbladet som på sin side sprer de spekulative fotografiene med nettaddressen; «De sensurerte puppebildene» for alt det er verdt i salgsøyemed.

FOTOGRAFIENE ER TATT

av et ungt menneske. Marie har ikke møtt den virkeligheten hun skildrer i sine fotografier. Hun har ikke som sine medelever vært ute og reist med skolen sin, ja, hun har faktisk, sier Fedida, vært lite på denne skolen som hennes foreldre vil stenge. Kanskje hun ikke forstår hva hun skildrer? Det er lov når man er veldig ung. Kanskje er hun blitt forledet av noen til å konstruere effekter for å få oppmerksomhet, i stedet for å involvere seg selv og sine egne erfaringer i å gå den lange, og mange ganger både ensomme og tunge veien det er å skape kunst? Men Marie er ikke uten talent. Hun kan utvikle seg.

Likevel møter vi bildene med sorg, og spør oss selv om vi er blitt så blaserte at kun bevisstløs lek med Holocaust, og muslimsk sex sett med vestlige øyne er i stand til å vekke oppmerksomhet nok i den norske offentligheten til å holde tomheten på avstand. Vi håper ikke det. Og vi tror at Marie, som andre kunstnere, når hun med tiden har funnet sitt eget, selvstendige ståsted, klokt vil vurdere bildene sine selv og høste av det.

DET ER DE ANSVARLIGE,

de voksnes bruk av bildene som bekymrer oss. Virkelig bekymrer oss. Er vi blitt så grådige på vårt eget speilbilde at vi ikke en gang spør før vi kaster ut usanne, politiske og etniske påstander om våre medmennesker og utsetter dem for fare, slik Kristiansen og Dagbladet gjør, for å fremme oss selv medialt eller økonomisk? I så fall trenger vi dypt til kunstnere og personligheter som Emil Fedida som ikke tenker som oss, som kjemper for et annet menneskelig og kunstnerisk ståsted, og som vil oss noe. Og vi trenger hans unge elever. Også Marie Kristiansen. Hun er en del av vårt demokrati. Gå å se utstillingen! Og beskytt våre landsmenn.