Mors raseri skremte store og små i Monica Isakstuens forrige roman, «Rase».

Også i årets bok, «Mine venner», er fortellerens sinne voldsomt til stede. Romanen sjokkåpner med et raseri av det vulkanske slaget. Fortelleren er blitt såret av bestevenninnen, og det koker.

Det ville raseriet rettes ikke utover, men imploderer i en makaber fantasi om å kveste venninnen, kaste henne over rekkverket:

«den lyden kommer jeg ikke til å glemme med det første/ tungt treverk inn i kjøttet/ hulter til bulter på det harde betonggulvet, bli liggende/ drittkjerring/ forsvinn/ jeg hater deg/ det er ikke vanskelig å ødelegge et annet menneske/ hvis du bare er/ sint nok»

Forakt og fordom

Situasjonen som utløser raseriet og alt som bor i raseriet – sorg, skam, selvbebreidelser, angst – er bruddet med ovenkvestede venninne. I lang tid har hun vært den eneste, den beste, som har støttet fortelleren gjennom alt av kjærester, samlivsbrudd, utroskap, angst og beven. Vært der, lyttet, gitt råd, alltid tilgjengelig.

Krisen kommer da fortelleren beslutter å bli hos kjæresten, til tross for de utallige timene venninnen har brukt på «å støtte deg ut av det jævlige forholdet».