AVGANG: Pave Benedikt XVI forteller kardinalene om sin abdikasjon. Maktkampen blant kardinalene om hvem som skal ettetrfølge ham er i gang. Foto: AFP / Scanpix / OSSERVATORE ROMANO
AVGANG: Pave Benedikt XVI forteller kardinalene om sin abdikasjon. Maktkampen blant kardinalene om hvem som skal ettetrfølge ham er i gang. Foto: AFP / Scanpix / OSSERVATORE ROMANOVis mer

Et rike av denne verden

Livet i Vatikanet er kanskje ikke av denne verden. Maktkampene der er derimot veldig jordiske, ja egentlig påfallende italienske, skriver Einar Hagvaag.

Da den polske kardinalen Karol Jósef Wojtyla ble valgt til pave i 1978 og tok navnet Johannes Paul II var det et historisk særdeles uvanlig pavevalg. Den siste ikke-italienske paven før ham, altså som ikke kom fra det som i dag er Italia, var Hadrian VI, som satt i pavestolen i ett og trekvart år fra 1522 til 1523.
 
Han var døpt Adriaan Floriszoon Boeyens og kom fra Utrecht i dagens Nederland, den eneste nederlenderen i paverekka. Men dagens Nederland var da en del av Det Hellige Romerske Imperiet, og Adriaan var i ti år huslærer for prins Carlos, som i 1516 ble kong Carlos I av Spania og som i 1520 også ble keiser Karl V i Det Hellige Romerske Imperiet. Adriaan hadde ikke bare vært hans lærer, han hadde også styrt Spania i kongens fravær, som regent, da Carlos måtte dra til Aachen, i dagens Tyskland, for å bli romersk keiser. Uansett ble Hadrian som pave en kortvarig glede for Carlos.
 
I nær to tusen år har Vatikanet vært en spiller i europeisk politikk, særlig italiensk politikk, og tidvis vært ei stormakt i verdenspolitikken. Et politisk høydepunkt, og et moralsk lavmål, kom med Alexander VI, fra Borja-familien i Spania (Borgia på italiensk), han som delte Amerika mellom Spania og Portugal i 1493. Denne politiske rollen spiller mikrostaten «over Tiberen», hvor politikk og religion er ett, fremdeles.
 
Benedikt XVI abdiserer, som den første paven på nesten 600 år, med dette historiske bakteppet, etter en voldsom maktkamp i kuria, pavens regjering, forvaltning og hoff, som er alt annet enn uvanlig i Vatikanet, men som vi høyst uvanlig vet en del om fra de papirene som har lekket ut gjennom pavens hovmester. De skitne knepene, forræderiet, renkespillet, baksnakket og navnene bærer alle opphavsmerking: Det er italiensk maktkamp, som man ellers ser i Deputertkammeret i Palazzo Montecitorio for åpne dører, som her utspilles bak Vatikanets lukkede dører. L?Osservatore Romano, Vaktikanets avis, omtalte pavens stilling som «en hyrde omgitt av ulver». 455 år etter Hadrian kom en polakk og så en tysker i pavestolen. I 35 år har biskopen av Roma vært en «utlending». Hvis ikke det blir en italiener nå, så blir det enda vanskeligere neste gang.
 
Benedikt XVI sier han ikke vil påvirke valget av etterfølgeren. Det har han allerede gjort ved å utnevne halvparten av de kardinalene som skal treffe valget. Men hans utnevnelser har nok vært gjenstand for kamp. Og maktbalansen blant kardinalene i purpurkapper er stadig ytterst skjeiv. Av 209 kardinaler er 118 av dem under 80 år gamle og unge nok til å delta i pavelalget, ifølge Vatikanets siste oversikt fra 11. februar, men noen kan falle fra før valget. Av disse er mer enn halvparten, 62 kardinaler, fra Europa. Samtlige paver har hittil vært europeere.
 
47 prosent av alle katolikker bor i Latin-Amerika, men bare 19 av velger-kardinalene, som de kalles, kommer derfra. Italia, med 60 millioner innbyggere mot Latin-Amerikas nær 590 millioner, har 28 kardinaler med stemmerett. Nord-Amerika har 14 og Afrika, hvor hyrdens katolske flokk vokser mest, har 11 stemmer, akkurat som Asia. Australia og Oseania må nøye seg med én stemme.
 
De særdeles skjeive maktforholdene, som har vært enda verre, har historisk gjort pavevalgene til et spill mellom Italia, Spania, nå med fem stemmer, og Frankrike, nå med fire. Tyskland har seks og Polen fire stemmer. En pave fra USA ville ha vært en politisk genistrek nå, mens katolikker sørfra strømmer inn i landet. Men USA har bare 11 kardinaler med stemmerett. Av om lag 1,14 milliarder katolikker i verden bor drøyt 123 millioner i Brasil, som bare har 5 stemmer, og drøyt 95 millioner bor i Mexico, som bare har tre.
 
I motsetning til Jesus har Vatikanet alltid vært opptatt av penger. Nå er det Nord-Amerika og Tyskland som bidrar med flest mynter i kista. Men det er italienere - av alle! - som forvalter dem, ved å sitte i alle økonomiske verv «over Tiberen», på tross av stadige, lysskye skandaler.
 
I et par tusen år har Vatikanet vært en del av italiensk politikk - og omvendt. Maktspillet blant kardinalene er innhyllet i ei purpurtåke, om enn ikke av det slaget som Jimi Hendrix hadde i tankene. Man skulle tro den avgående paven hadde Vatikanet i tankene da han i fjor snakket om en vestlig sivilisasjon som seiler uten kart og kompass. Men han la til: «Kirka, takket være Guds ord, ser gjennom denne tåka.» Det spørs. Vi får se hva slags pave som til påske i sitt stille sinn kan si: «Unnskyld meg mens jeg kysser himmelen!»