ØKT BEREDSKAP:  Denne type trusler er mer vanlig i andre store land i Europa, men der det er bevæpnet politi i utgangspunktet så merkes ikke økt beredskap i like stor grad som i Norge, og hverdagen går som vanlig,skriver forsker Cato Hemmingby.  Foto: Christian Roth Christensen
ØKT BEREDSKAP: Denne type trusler er mer vanlig i andre store land i Europa, men der det er bevæpnet politi i utgangspunktet så merkes ikke økt beredskap i like stor grad som i Norge, og hverdagen går som vanlig,skriver forsker Cato Hemmingby. Foto: Christian Roth ChristensenVis mer

Et riktig valg

Det ville vært katastrofalt om man mislyktes i å avverge dette i det stille, og det smalt.

Meninger

Den konkrete, men uspesifiserte terrortrusselen som Politiets sikkerhetstjeneste (PST) gikk ut med torsdag kom brått på det norske folk.

Den kom ikke like uventet på oss som har fulgt utviklingen over tid.

De åpne trusselvurderingene fra PST de siste årene har pekt på en bekymringsfull utvikling i forhold til militant islamisme, også før Syria ble aktualisert. Dog har Syriakonflikten fungert som bensin på bålet som inspirasjon- og rekrutteringskilde for militante islamister, hjemme som ute.

At Norge har hatt et høyt antall fremmedkrigere i Syria sett i forhold til folketallet, i tillegg til at enkeltpersoner også har endt opp i både Jemen og Somalia, er bekymringsfullt.

Selv om de fleste fremmedkrigerne vil avstå fra å gjøre noe på hjemmebane, så er det likevel slik at man kan forvente at noen få nettopp vil gjøre det. I tillegg har det vært eksempler på at terrorceller har planlagt aksjoner i andre land enn der de hører hjemme.

Det at PST, etter innledningsvis å ha mottatt opplysningene, fikk en styrket mistanke om en forestående aksjon, viser at de vet mer enn de forteller. Samtidig mangler det vesentlige brikker i puslespillet.

At de ikke fikk avkreftet trusselen i en innledende fase tvang frem et vanskelig valg. Skulle man gå ut med en offentlig advarsel og heve beredskapen, men da også skape en viss uro i det norske samfunnet? Eller skulle man fortsette den intensive jakten og håpe at man lyktes å avverge et eventuelt angrep?

Valget PST gjorde var riktig. Det ville vært katastrofalt om man mislyktes i å avverge dette i det stille, og det smalt. Det er flere grunner til at man har beredskapsressurser og terrorisme er en av dem. En akutt og uavklart situasjon tilsier at det skal benyttes.

Det å gå ut slik PST gjorde har to hovedformål. For det første å forhindre at terroristene prøver å gjennomføre planene. Det andre er å skape økt årvåkenhet blant borgerne. Det er en klok strategi og kan ha bidratt til å redusere trusselen. Når terrorister mister overraskelsesmomentet blir det mindre inspirerende og vanskeligere å gjennomføre en aksjon.

Det som er essensielt i denne situasjonen er å holde fryktfaktoren nede i samfunnet. Man skal leve som normalt inntil eventuelt andre meldinger kommer. Denne type trusler er mer vanlig i andre store land i Europa, men der det er bevæpnet politi i utgangspunktet så merkes ikke økt beredskap i like stor grad som i Norge, og hverdagen går som vanlig.

Det andre som er viktig er å unngå stigmatisering av det muslimske samfunnet i Norge. De få militante islamistene representerer ikke muslimer flest. Det kan ikke poengteres nok, og man skal heller ikke gi såkalte kontra-jihadister næring i tilfeller som dette.

Endelig skal man, dersom noe nå ikke skjer, i ettertid være svært forsiktige med å kritisere den varsling PST her står bak med påfølgende økt beredskapsnivå. For det første synes man å ikke hatt noe annet valg. I tillegg er det ofte vanskelig å konkretisere akkurat hva som forebygger eller avverger når noe faktisk ikke skjer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook