Et ritual med variasjon

«We have been expecting you, Mr. Bond,» sier millioner av kinogjengere hver gang en ny James Bond-film ser dagens lys - i kor med filmens grusomme skurk. Fenomenet James Bond er den mest langvarige, sammenhengende filmserie om en enkeltstående helt som har vært lagd. Hva er årsaken til denne varige suksessen? Sannsynligvis er svaret på dette spørsmålet en kombinasjon av flere elementer.For det første har Bond-filmene fra første stund vært lagd over en gjenkjennelig og tiltrekkende formel. Filmene er blitt moderne ritualer, som en innfrielse av publikums forventning. Historiene er bygd opp som en slags actionsymfonier i fem satser: Den klassiske geværløpinnledningen var på plass fra første film. Dernest følger den innledende forhistorien, enten som en opptakt til resten av filmen, eller som en selvstendig episode. Så ruller de eksotiske fortekstene over lerretet, preget av sensualitet og fare, i en nærmest psykedelisk popart-stil. Deretter er det klart for hovedfortellingen, før det hele ender med en obligatorisk lykkelig slutt.Innenfor rammen av dette mønsteret er det spillerom for variasjoner over faste temaer. Slike temaer er vakre damer (enten venner eller fiender), raske, avanserte biler, onde skurker og deres stormannsgale planer, moderne spesialutstyr, eksotiske reisemål, fabelaktige kulisser, halsbrekkende actionscener, tørrvittige replikker og dramatisk, stilriktig filmmusikk, perfeksjonert av komponisten John Barry og videreført av dagens komponist, David Arnold.I tillegg til å holde seg konsekvent til denne oppskriften har Bond-produsentene tilført filmene henvisninger til aktuelle trender i samtida: action- og spionfilm på 1960-tallet, seinere svart action, karatefilmbølgen, den komiske spenningsfilmen, science fiction à la «Star Wars», eksotisme à la «Raiders of the Lost Ark», ultravoldelig spenningsfilm, den kalde krigen, verden etter at muren falt, opprustning/nedrustning, spenning/avspenning, moderne, kjapp MTV-estetikk og så videre.Formelen er fortsatt gyldig, selv om den må ivaretas med kløkt dersom den skal vare i 40 år til. Men den ser uansett ut til å vare en stund til, inntil publikum eventuelt sier med den ene skurken etter den andre: «Goodbye, Mr. Bond!»