Et rop fra dødsleiet

Tirsdagens vedtak hos Film & Kino kan bety slutten for en rekke norske festivaler og cinemateker hvis ikke Kulturdepartementet finner en løsning.

KRISETIDER: Det har lenge vært klart at inntektene til bransjeorganisasjonen Film & Kino, som forvalter støtten til norske filmfestivaler og cinemateker utenfor Oslo, har stupt på grunn av skrantende dvd-salg og ikke lenger strekker til. Bildet er fra Gimle Kino i Oslo. 

Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
KRISETIDER: Det har lenge vært klart at inntektene til bransjeorganisasjonen Film & Kino, som forvalter støtten til norske filmfestivaler og cinemateker utenfor Oslo, har stupt på grunn av skrantende dvd-salg og ikke lenger strekker til. Bildet er fra Gimle Kino i Oslo. Foto: Frank Karlsen / DagbladetVis mer
Kommentar

Så skjedde det altså. Bransjeorganisasjonen Film & Kino, sterkt preget av en skrantende økonomi grunnet stupet av dvd-salg, vedtok tirsdag en rekke harde bevilgningskutt. Blant de mest alvorlige konsekvensene er at støtten til alle cinemateker utenfor Oslo faller bort, og at støtten til norske filmfestivaler halveres. Kulturdepartementet har lenge fortalt at de tar problemet veldig alvorlig, men er ikke kommet opp med noen løsning.

Sånt som dette kan skje når inntektsgrunnlaget til en sentral organisasjon er avhengig av kjøp og salg, og dét av et produkt knyttet til en rivende teknologisk utvikling. Det burde ikke være slik, og det må bli annerledes.

I et lands filmkultur er alt forbundet. Den som vil ha gode norske filmskapere, må først ha filminteressert norsk ungdom, som har anledning til å oppleve film som noe mer og annet enn tidtrøyte. Quentin Tarantino ble formet som filmskaper av jobbingen på den lokale videosjappa, Martin Scorsese har fortalt om hvor mye det betydde for ham å kunne flykte fra den barske oppveksten i New Yorks Garment District og inn i kinomørket. Den store og økende satsingen på produksjon av film får mindre betydning dersom formidlingen av film blir liggende med brukken rygg. Det handler både om å gi vordende filmskapere inspirasjon og referanser, og å ha arenaer for å vise filmene deres på stort lerret etter de har gått sine tilmålte uker på kino.

Også for den delen av publikum som aldri har hatt som ambisjon å bli profesjonelle innen filmbransjen, er cinematekene og festivalene viktige. Voksne, seriøse kinogjengere er taperne i et kinomarked som blir stadig mer kommersialisert og som digitaliseringen tillater stadig hyppigere utskiftninger. Anledningene til å oppleve høydepunkter og ukjente perler fra hundre år med filmhistorie, til å få opplevelser utover det øyeblikksaktuelle, er allerede få, og de kan bli drastisk færre etter tirsdagens vedtak.

I Stortingets spørretime 17. april i år forsikret kulturminister Hadia Tajik om at departementet jobbet med saken, og skisserte tre løsninger: Å endre avgiftsmodellen og dermed inntektsgrunnlaget til Film & Kino, å tilføre midler i en begrenset kriseperiode, eller å overføre noen av oppgavene og ansvaret til statsbudsjettet. Det er ennå ikke klart hva departementet tenker å gjøre. «Vi kan ikke forhaste oss», sier statssekretær Mina Gerhardsen til Dagsavisen. Når cinematekene og festivalene begynner arbeidet med å avvikle, er det kanskje akkurat det de må.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.