Et rop om I-hjelp

Er livet i Norge virkelig den tristeste skjebnen man kan lide, eller er vi et folk som trenger å løfte blikket fra vår egen navle?

KRISE: «Det har vært rot med telefonlinjene i Skal vi danse? (bildet). De vet ikke sikkert hvem som har fått færrest stemmer», skriver kronikkforfatteren i sin hverdagsbetraktning av lidelser i Norge. Foto: Stian Lysberg Solum
KRISE: «Det har vært rot med telefonlinjene i Skal vi danse? (bildet). De vet ikke sikkert hvem som har fått færrest stemmer», skriver kronikkforfatteren i sin hverdagsbetraktning av lidelser i Norge. Foto: Stian Lysberg SolumVis mer
Debattinnlegg

Verden er ikke rettferdig. Den kan være iskald og nådeløs. Verden tar ikke hensyn når den fordeler mennesker rundt om på kloden. Det kan den ikke gjøre, for da hadde ingen måtte lide den skjebnen det er å bo i Norge.

De tomme blikkene. De døde øynene. Det er dem som setter meg ut. Jeg skjønner umiddelbart at noe er galt. Alvorlig galt. Jeg forsøker å få kontakt med dem som befinner seg her, men det går ikke. Jeg når ikke inn. Noen av dem løfter så vidt på hodet i det jeg nærmer meg dem, men det kommer ikke en lyd fra munnen deres. Stillheten er øredøvende og ubehagelig, bare avbrutt av lav sukking og noe som kan minne om stille gråt. Jeg kjenner følelsen av desperasjon øke.

Jeg tar tak i en tilfeldig person i rommet, griper hardt om skuldrene hans mens jeg begynner å riste ukontrollert i ham. «Hva har skjedd?», hyler jeg fortvilet. «Fortell meg det. Vær så snill!» Han begynner å hviske. Kraftløst. Lavt. Men når jeg lener meg med øret helt inn mot munnen hans oppfatter jeg det. Da hører jeg hva han sier:

«Det har vært rot med telefonlinjene i Skal vi danse?. De vet ikke sikkert hvem som har fått færrest stemmer!». Han begynner å gråte. Jeg synker sammen på gulvet foran ham.

Jeg kommer til meg selv igjen etter en stund. Fysisk føler jeg meg litt bedre, men en svart følelse har festet seg i kroppen. Følelsen av at det mannen fortalte om ikke er et engangstilfelle, men snarere bare et nummer i rekken av lidelser vi i Norge går igjennom i hverdagen.

Jeg bestemmer meg for å undersøke om dette stemmer, og finner fram smarttelefonen min. Jeg vil google litt og se hva som dukker opp, men mobilnettet er litt tregt. Trådløsnettet krever passord, og det har jeg ikke.

Jeg har lyst å gi opp. Den enorme motgangen gjør meg motløs. Jeg kjenner en uro bre seg i hele kroppen. Av erfaring vet jeg at den roer seg med en sigarett, men en tjuepakning koster nesten en tredjedels timelønn. Jeg blir uvel av tanken.

«Drikke!», tenker jeg. Jeg kan drikke meg fra den indre uroen. Sette meg på en pub og glemme alt. Tanken har så vidt slått meg, før jeg innser håpløsheten i den. Stedene som befinner seg i min umiddelbare nærhet serverer bare 0,4-øl, og de har et altfor smalt utvalg av spesialøl fra små, ukjente bryggerier. Jeg svimler. Dette gjør uroen bare større, og behovet for atspredelse fra tankene mer markant.

Jeg hadde vært villig til å gamble bort både gård og grunn for en sigarett og en halvliter dunkel hveteøl med middels bitter ettersmak fra Belgia akkurat nå. Men det kan jeg ikke. Til tross for at Carl I. Hagen kjempet innbitt for kasino i Norge i kommunevalgkampen for to år siden.

Jeg bestemmer meg for å kjøre en tur for å klarne hodet. Jeg må gå et stykke for å hente bilen, for det er umulig å få parkering rett utenfor der jeg til enhver tid måtte befinne meg. Trygt plassert bak rattet kjenner jeg brått et snev av glede. Glede over at jeg har valgt den minste av bilene da jeg dro hjemmefra denne morgenen. Den store sluker bensin. Bensin som fra 1987 har økt fra i underkant av fem kroner til i overkant av femten kroner per liter i 2013. Over ti kroner i økning. Og det på bare femogtjue år.

Jeg glir gjennom byens gater. Tar inn inntrykk og forsøker å stenge marerittankene ute, men virkeligheten innhenter meg så altfor raskt. I et lyskryss passerer en gruppe unge mennesker foran bilen min. De smiler, gestikulerer og ler. De koser seg. To av jentene har på seg korte, svarte kjoler, men neglelakken og skoene de har valgt til, ruinerer hele antrekket. Det er uforståelig, all den tid Norges største aviser har hatt utallige nettartikler med dette som tema. Latteren og smilene deres røper bare uvitenhet.

Musikken fra radioen i bilen fader ut og går over i en nyhetssending. Der forteller nyhetsoppleseren at kronprinsparet har flere kjente venner som de har hatt besøk av på en fest. Det er knapt til å tro.

På vei hjem stopper jeg for å handle mat. Jeg må gjøre det nå, for etter midnatt er det for seint. Det finnes ikke døgnåpne dagligvarebutikker i dette landet, da må man på «7-11» eller «Deli de Luca» eller på bensinstasjonen, og det har begynt å regne ute.

En kjent skuespiller har hoppet fra timeteren i Frognerbadet. På natta, melder radioen.

Jeg kjenner meg sliten. Jeg trenger energi. Jeg burde gått på trening, men jeg orker ikke å sosialisere meg med min personlige trener. Ikke i dag. I dag blir det film som jeg har plukket med meg fra butikken. Det er en DVD. «Beklager, men vi har ikke Blu-ray», sa damen i kassa. Jeg blir trist av tanken på hvor mye bedre bilde det hadde gitt på flatskjermen min. Hvordan lyden på surroundanlegget kan komme til å forringes.

Jeg lager meg en sein middag. Jeg vet ikke om den er tilstrekkelig lavkarbo, men jeg orker ikke å ta det innover meg. Filmen lar jeg ligge urørt i posen. Jeg har mistet lysten på å se den. Jeg døser foran TV, dupper av, og våkner til lyden av et innslag på Kveldsnytt.

Det er fra et eller annet sted i Afrika. Barn og kvinner som ifølge reportasjen bruker all sin våkne tid på å skaffe mat og vann til familien sin. Dette er deres største bekymring. Deres eneste bekymring. Jeg må smile for meg selv på vei i seng. Hvor lett de har det.

Skulle ønske det var meg, tenker jeg, og slukker lyset.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.