Et ruinert Svalbard

NETTOPP HJEMKOMMET

fra en rundreise på Svalbard der jeg fikk oppdatert meg på de norske samfunnene og den russiske bosettingen på øygruppa, leste jeg skribenten Erling Fossens artikkel «Et fritt Svalbard» med undring (Dagbladet 25.6.). Fossens forslag om å skape en Svalbard-republikk for eventyrere holder ikke, verken som visjon eller som provokasjon. Forslaget svever over ishavsvannene som ballongen «Ørnen» i ingeniør Andrés virkelighetsfjerne prosjekt, på vei mot kræsjlanding.

Fossens program i tre punkter vil ikke skape et fritt Svalbard, men et ruinert Svalbard.

Fossen tar til orde for at klasseskillene mellom folk i Longyearbyen og Barentsburg utjevnes. Han mener det kan skje ved at det bygges avansert infrastruktur, og slik «har man garantert for at pengestrømmen på Svalbard flyter friere mellom byene».

Million-rubel-spørsmålet blir da hvordan det skal kunne genereres noen pengestrøm i Barentsburg uten at det drives gruvedrift der. Barentsburg har, siden sovjetstaten kjøpte anlegget av et nederlandsk firma i 1932, vært en kullgruveby. Sammenliknet med den til dels brautende vestlige, materialistiske kulturen i Longyearbyen, framstår Barentsburg i dag, slik byen også gjorde midt på 1970-tallet, som fattigslig. Likevel finnes det livberging for russerne (og ukrainerne), i et samfunn som har vist seg levedyktig uansett omveltninger på fastlandet.

Kuttes gruvedriften på Svalbard i tråd med Fossens forslag, vil Barentsburg etter alt å dømme lide samme skjebne som Pyramiden. Dette russiske Svalbard-samfunnet ble fraflyttet da gruvedriften opphørte i år 2000.

Norske Ny-Ålesund overlevde gruvenedleggingen etter Kings Bay-ulykken i 1962 ved å bli en forskningsstasjon. Longyearbyen har ennå noe gruvedrift, men er blitt et sentrum for forskning og utdanning. Pyramiden hadde ikke og Barentsburg har ingen slike forskningsbein å stå på. At Barentsburg skulle overleve som en nærmest folketom og primitiv satellitt til Longyearbyen, med litt turisme, salg av vodka og spill av balalaika, er en gyselig tanke.

SELVRÅDERETT FOR

Svalbard er etter min mening en absurd parole, både på kort sikt og i overskuelig framtid. For Norge står det i dag først og fremst om å hevde den råderetten vår suverenitet - med sine folkerettslige begrensninger - gir oss over Svalbard. Da må vi sikre nasjonal og statlig kontroll over den infrastrukturen som er og blir bygd ut i Norges navn, og hindre at Svalbards status som demilitarisert sone på ny blir uthult.