Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «De dødes tjern»

Et rungende tja

«De dødes tjern» kaster bort muligheten.

«De dødes tjern»

2 1 6

Horror

Regi:

Nini Bull Robsahm

Skuespillere:

Iben Akerlie, Jakob Andersen Schøyen, Jonathan Harboe, Patrick Walshe McBride

Premieredato:

1. november 2019

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«De dødes tjern»

«Bortkastet mulighet»
Se alle anmeldelser

FILM: «De dødes tjern» fra 1942 er en sånn bok som du må lese på rett tidspunkt i livet. Da jeg var tidlig i tenårene var André Bjerkes krimklassiker akkurat passe uhumsk, og selv den moderat fantasifulle kunne se for seg seg selv blant vennegjengen som drar opp til en øde hytte i skogen, ved det skumle tjernet som sies å være bunnløst og som sakte begynner å trekke i dem med en hypnotiserende kraft.

Da jeg leste den om igjen for et par år siden, som voksen og mer blasert, var «De dødes tjern» blitt mer gammelmodig og mekanisk, og med en slentrende kjekkastone som ikke lenger sto så godt til den blodige utviklingen i historien.

Da det ble kjent at «De dødes tjern» skulle bli spilt inn på ny var det åpenbart at det måtte moderniseringer til. Spørsmålet ville være om regissør og manusforfatter Nini Bull Robsahm ville klare å oppdatere det som hadde for sterk aroma av førtitall, men bevare det som var genuint uhyggelig.

Gjørmete vann

Svaret er et rungende tja. I Robsahms «De dødes tjern» er det 2019, muntrasjonsrådet Bernhard (Jakob Andersen Schøyen) er podkaster og ikke krimforfatter, og alle har mobiltelefoner som filmen er nødt til å skille dem fra på en rimelig panisk måte som aldri blir godt nok forankret.

Bernhard er dessuten degradert: Det er nå Lillian (Iben Akerlie) som er den ubestridte hovedpersonen. Det er Lillian og den døve broren Bjørn som eier hytta ved tjernet, det er Bjørn som forsvinner på sin årlige skogstur, og det er Lillian som har den vonde fortiden og som får brå visjoner av gjørmete vann som kommer ut av sluk og kraner og sauser henne inn. Dersom du skulle ane at det er en metafor på gang her, og at Lillian bærer på en eller annen form for skyldfølelse, er du nok på rett spor, for å si det sånn.

Skulende heltinne

Uansett er dette et kjedelig grep, fordi så mye tid brukes på indre bilder fulle av helt ordinære horroreffekter, og så mye mindre tid dermed brukes på det som burde vært genuint truende: Stedet, skogen, tjernet.

Det brukes dessuten for mye og for gyllent lys i skogsscenene: Dette er ikke en tett masse av trær som ligger mellom deg og sivilisasjonen og truer med å sluke deg, det er helt åpenbart et filmsett. Og inne på dette filmsettet går den sedvanlige gjengen av seksuelt attraktive unge mennesker med moderat talent og venter på at noe fælt skal skje med dem.

Det vil si, Andersen Schøyen er en sympatisk, komisk tilstedeværelse, men blir i hovedsak nødt til å lire av seg banale henvisninger til andre skrekkfilmer. Det er noen nydelige, følsomme nærbilder av ansiktet til Iben Akerlie, men i en film der det blir mange slike bilder av henne etter hvert virker hun stadig mer flat og skulende. Av en eller annen grunn blir det aldri dvelt ved det skumle ved at Lillian går i søvne.

Det er en grunn til at bildet av Henny Moan som vandrer som i transe mot tjernet fra den første filmatiseringen av «De dødes tjern», fra 1958, er ikonisk. Det er uhyggelig å se noen være overtatt av en annen vilje, og være på vei mot å ødelegge seg selv. Akerlies Lillian løper mot brygga, forfulgt av onde syner og til dundrende musikk. Det har ikke helt samme effekt, for å si det sånn.

Kunne vært bedre

De andre rollene er anonyme, og oser først og fremst av ubrukt potensial. Det er Lillians nåværende kjæreste, den danske psykologen Gabriel (Jonathan Harboe), som har ivret for at de skulle tilbake til hytta. Hvorfor? Her kunne to-tre velplasserte replikker vært nok til å si noe om et interessant forhold mellom en psykolog og en plaget kjæreste. Men ingen griper sjansen, og Gabriel blir nok en pin-up.

«De dødes tjern» er med andre ord blitt en standard dusinvareskrekkfilm, ikke den særegne skogsgrøsseren den kunne vært. Det er en flott, kavende kampscene nede i det slimete vannet, helt mot slutten av filmen, som sier noe om hva dette kunne vært. Det kunne vært særeget, og det kunne vært skummelt. Akk ja.

.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media