FILM: Etter frigjøringen av Mosul i sommer og IS’ massive tilbakeganger over hele Midtøsten, kan det være fristende å tenke at krigen i Syria er på hell. Lite tyder imidlertid at det nærmer seg noen varig løsning på den uoversiktlige konflikten, og om så var, vil det ta mange generasjoner før Syria begynner å ligner det landet som eksisterte før opprøret mot Bashar Al-Assad utviklet seg til en katastrofal borgerkrig i 2011.

City of Ghosts: Raqqa

4 1 6

Dokumentar

Regi:

Matthew Heineman

Skuespillere:

Abdalaziz Alhamza, Abu Bakr Al-Baghdadi, Naji Jerf m.fl.

Premieredato:

1. desember, 2017

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

City of Ghosts

«Sannhet under beleiring.»

Se alle anmeldelser

Okkupasjon
I Matthew Heinemans «City of Ghosts» får vi et innblikk i livet i byen Raqqa – som ble fullstendig isolert fra resten av verden da IS tok kontrollen i januar 2014 – sett gjennom øynene til aktivistene i Raqqa is Being Slaughtered Silently (RBSS). Organisasjonen vokser fram som et direkte resultat av at verken regionale eller globale medier dekker grusomhetene som finner sted i byen under de fundamentalistiske fascistenes styre (ikke ulikt dagens situasjon i Jemen), men det å rapportere fra IS-leder Abu Bakr al-Baghdadis såkalte paradis, er naturlig nok forbundet med en viss risiko.

Hovedpersonene i «City of Ghosts» har alle flyktet fra hjembyen, og når vi møter dem er de bosatt i henholdsvis Tyrkia og Tyskland, hvor de arbeider med å spre bilder, videoer og vitnesbyrd som Raqqas innbyggere har smuglet ut av byen. Det er hardt og utakknemlig arbeid, som regelmessig blir avbrutt av nyheter om at venner, familier og kolleger har mistet livet – i flere tilfeller på grunn av aktivistenes rolle i RBSS.

Presens
«City of Ghosts» er en film om krigen og dens første offer – sannheten – og om det mot som kreves for å drive journalistikk med livet som innsats. Men etter å skildret veien fra den arabiske våren til dagens postapokalyptiske Syria, mister den retningen når fokus flyttes over på aktivistene og deres liv i eksil.

Slik Heinemans dårlig skjulte fascinasjon for IS’ egen propaganda viser, er dokumentarfilmen et eksepsjonelt slagkraftig uttrykk, men ettersom regissøren skildrer en historie som ennå ikke er over (film er tidkrevende arbeid), får han aldri den nødvendige distansen til å gjøre denne delen av filmen til en tilfredsstillende – eller opplysende – fortelling.