Et særlig ansvar

Bjarne Håkon Hanssen mener Imam-uttalelser skaper problemer for muslimer i Norge.

11. SEPTEMBER: Det er ønskelig at så mange som mulig deltar i viktige samfunnsdebatter. Som inkluderingsminister har jeg et særlig engasjement i spørsmål som angår utviklingen av det flerkulturelle og flerreligiøse samfunnet. Det er derfor noe underlig at Gunnar Garbo i Dagbladet på onsdag gir uttrykk for at han mener jeg ikke skal blande meg opp i slike spørsmål.

På samme måte som noen imamer har valgt å bruke offentligheten til å fremme sine synspunkter, har jeg i denne saken valgt det samme. Jeg mener at jeg som inkluderingsminister har et særlig ansvar for å delta i denne debatten. Selvfølgelig er det slik i Norge at alle kan hevde sine syn offentlig. Det ble også slått fast i debatten etter trykkingen av karikaturene av profeten Muhammed tidligere i år.

ZULQARNAIN Sikander Madnis og jeg er helt klart uenige i en rekke forhold. Når det gjelder hvem som faktisk står bak terrorhandlingene begått 11. september 2001, synes jeg det er overbevisende at hele det forskermiljøet i Norge som jobber med disse spørsmålene, ikke støtter de mange og ulike konspirasjonsteoriene som florerer på nettet om Osama bin Laden og al-Qaidas eksistens. Det blir derfor kontroversielt når noen personer kategorisk avviser et relativt allment akseptert synspunkt og i denne sammenhengen hevder det motsatte. Jeg hadde i større grad skjønt imamenes motiver og argumenter hvis de hadde slått fast at vold og terror ikke er en del av islam.

Jeg mener også at Zulqarnian Sikander Madnis\' uttalelser om 11. september og bin Laden kan bidra til å skape et skille mellom muslimer og ikke-muslimer i befolkningen. Det er imidlertid viktig at disse uttalelsene ikke må sees på som representative for alle muslimer i Norge. Jeg mener at slike uttalelser skaper problemer for muslimer i Norge, fordi det kan bli lettere å generalisere og overføre enkeltes meninger på ei hel gruppe. Mange unge muslimer i Norge har gitt uttrykk for at de også er engstelige for at dette kan skje.

DET HAR DERFOR VÆRT nyttig å få fram ulike synspunkter blant muslimer i denne debatten også. Nettopp ved å vise fram mangfoldet i en sammensatt gruppe, kan vi hjelpe til med å forhindre generalisering og stigmatisering. Det er jo ikke slik at en imams mening er gjengs og felles oppfatning blant alle muslimer i Norge. I noen få saker kan det være en realitet, men hvis kompakt enighet blant muslimer var tilfellet i de fleste politiske og religiøse spørsmål, ville det mildt sagt vært oppsiktsvekkende.

Dialog er viktig for å komme fram til løsninger. Jeg er opptatt av å ha en god dialog med de enkelte muslimske menighetene og Islamsk Råd Norge. Denne dialogen foregår fortløpende og oppfattes av meg som nyttig og fruktbar. Likevel er det en egenverdi at en debatt er synlig for langt flere, for eksempel i media, og at ulike synspunkter kommer fram i offentligheten. Verdien i en slik offentlig diskurs er at langt flere enn deltakerne sitter igjen med noe etter meningsutvekslingen.

NOEN GRUPPER i samfunnet vårt blir dessverre lettere stigmatisert og utsatt for meningsløse generaliseringer enn andre. Nettopp derfor er denne debatten viktig, og det er derfor jeg som inkluderingsminister ønsker å delta. Hensikten er ikke først og fremst å diskutere hvem som sto bak terrorhandlingene 11. september, eller Osama bin Laden og al-Qaidas rolle i det hele. Jeg er opptatt av hva som skjer av meningsdannelse etter kontroversielle uttalelser og hendelser. Det er nettopp derfor jeg har uttalt meg i denne saken. Jeg er også opptatt av å drøfte hvilket ansvar som ligger på dem som velger å uttale seg som representanter for en gruppe i befolkningen, men også hvilket ansvar som hviler på dem som generaliserer enkelte personers meninger og holdninger til ei hel gruppe.

I denne sammenhengen er det viktig at vi ikke overdriver imamenes rolle. TNS Gallup gjorde en undersøkelse tidligere i år hvor det kommer fram at bare 25 % av de spurte muslimene mente at muslimer i Norge generelt sett følger de rådene imamene gir. Nå er ikke dette oppsiktsvekkende i seg selv, men det kan gi et inntrykk av at imamene i noen sammenhenger blir tillagt en overvurdert rolle, i hvert fall fra ikke-muslimer. Som alle andre religiøse menigheter er også de muslimske styrt av en indre dynamikk der imamene er en del av det hele. Mange andre har også innflytelse og er med å skape meninger, ikke minst andre ledere i trossamfunnet. Men imamer er ansiktene til menighetene utad i mange tilfeller. De fungerer også som rådgivere og veiledere for medlemmene i menighetene. De har derfor et særlig ansvar.

FORSVARER SEG: Bjarne Håkon Hanssen har fått kritikk for sin sterke fordømmelse av imamene som tviler på bevisene etter angrepene 11. september. I dag svarer han på kritikken. Foto: BJØRN LANGSEM
FORSVARER SEG: Bjarne Håkon Hanssen har fått kritikk for sin sterke fordømmelse av imamene som tviler på bevisene etter angrepene 11. september. I dag svarer han på kritikken. Foto: BJØRN LANGSEM Vis mer

JEG ER DERFOR opptatt av at representanter for de muslimske menighetene aktivt påtar seg rollen som pådrivere for deltakelse og inkludering. Trossamfunn er viktige samarbeidspartnere for myndighetene - noe som konflikten i etterkant av karikaturtegningene av profeten Muhammed viste. Dette samarbeidet må vi bygge videre på, og samarbeidet må være basert på tillit og felles respekt.

Jeg vet at det i mange muslimske menigheter gjøres mye bra arbeid for integrering og inkludering i samfunnet. Dette er et arbeid som ikke ofte trekkes fram ellers, men som like fullt er viktig. Slik jeg kjenner flere moskeer, oppmuntrer de til felles og allmenngyldige verdier som: Moral, lovlydighet, samarbeid og det å være gode borgere. Barn blir ikke oppdratt til å fornekte sin egen kultur eller til å ta avstand fra sin egen bakgrunn, men til å være stolte av både sin opprinnelse og sin norske tilhørighet. Dette er også en side ved de muslimske menighetene man må huske, men som ikke trekkes fram og generaliseres på samme måte som kontroversielle utsagn.

FØRST OG FREMST ønsker jeg at denne debatten kan vise hvor viktig det er at vi unngår å generalisere. Vi må være klar over at ulike meninger eksisterer og at de fint kan eksistere side ved side, også innenfor en gruppe. Imamer er ulike og det er tross alt positivt at forskjellene synliggjøres. Dette er en demokratisk utfordring, men samtidig en forutsetning for å føre en dialog der alles stemme blir hørt. Derfor vil jeg som inkluderingsminister fortsette å engasjere meg i debatter og diskurser som angår utviklingen av det flerkulturelle Norge.