TERNINGKAST TRE: «Prestens barn» er en satirisk komedie, mer schizofren enn sammensatt, skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST TRE: «Prestens barn» er en satirisk komedie, mer schizofren enn sammensatt, skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

Et salig kaos

«Prestens barn» er postkortsatire, skriver Dagbladets anmelder.

FILM: Hvite får har det med å være mørkere under ulla. Og Don Fabian (Kresimir Mikic), den magre og mørke tittelfiguren i «Prestens barn», er i ferd med å oppdage at uskyld er et umulig ideal. Han er den unge, idealistiske og ambisiøse sjelesørgeren på en øy utenfor den kroatiske kysten, og ser med knurrende utålmodighet på hvordan den godslige gamlepresten drikker og turer med de grånende sognebarna, mens ungdommen rømmer inn til byen.

Så får han en av disse ikke-fullt-så-lyse ideene: Han allierer seg med kioskeieren og stikker hull i alle kondompakker som selges. Den forutsette konsekvensen, flere graviditeter, materialiserer seg i løpet av kort tid. De uforutsette konsekvensene er mange og ulykksalige.

Schizofren
«Prestens barn» er en satirisk komedie, mer schizofren enn sammensatt. Den står i spagat mellom Chat Noir-aktig sexfarse og ramsalt samfunnskritikk. Bananskall og død kan leve fint sammen i én og samme historie, men når det så til de grader går fra det ene til det andre som her, er resultatet en film som krever seg selv ut av ledd.

Målskivene synes vel verd å sikte på: Fabian oppdager, så klart, at ingen i det kirkelige systemet han er en del av deler hans egen renhet eller idealer; de belønnes ikke og det forventes ikke at han etterlever dem. Når en avslørende foliepakke oppdages på prestens kontor, går hans overordnede umiddelbart ut fra at det er han selv som trenger beskyttelse; bare tanken på at presten fører en reell og skjult kampanje mot kondombruk, virker for kollegaene fullstendig absurd.

Kynisk
Den usmakelige miksen av dømmende seksualmoral og tallrike overgrep som har vært en del av den katolske kirkens nyere historie, gjør at en gjerne ser dobbeltmoral avslørt som dobbel. Det gjøres den her, på en fin, kynisk måte. Samtidig er det også noe ved den arge kirkekritikken, satt i en tydelig regional kontekst, som gjør at «Prestens barn» neppe føles så gispende relevant for et norsk kinopublikum, men forblir postkortsatire fra et havparadis det er bedre å besøke enn å bebo.