Et sannhetens øyeblikk

En mindre storm blåste opp i forrige uke etter at min kollega, Mark Malloch Brown, holdt en tale hvor han foreslo at USA burde engasjere seg enda mer helhjertet sammen med andre medlemmer av FN med sikte på reform av organisasjonen. Dette stemmer, men både han og jeg mener at det er behov for at det samme budskapet bringes til mange andre land foruten USA.FN står nå overfor et sannhetens øyeblikk. I desember vedtok medlemsstatene et budsjett for dette året (2006-2007). Men FNs sekretariat ble bare gitt autoritet til å bruke nok penger til å klare seg gjennom de første seks månedene. De største bidragsyterne til budsjettet, ledet av USA, insisterte på at dette forbrukslokket skulle tas av kun etter betydelige fremskritt med hensyn til FN-reformen. Vi nærmer oss nå tidsfristen, men det er fortsatt usikkert om reformen har kommet langt nok til å tilfredsstille denne gruppen av land. Initiativ til å finne fremgangsmåter som kan skape enighet om reformen mangler på begge sider.

EN AV FNS ELDRE statsmenn, Sir Brian Urquhart, uttalte en gang at FN aldri rammes av økonomiske kriser, bare politiske. Brian har rett. USA førsøker å benytte seg av lommebokens makt for å tvinge igjennom hardt trengte forvaltningsreformer. Utviklingslandene har reagert på denne taktikken. Dette betyr ikke at disse landene ikke ser behovet for reform. FN tilbyr mange viktige tjenester til disse landene: fredsbevaring og fredsbygging, nødhjelp, styrking av menneskerettighetene, støtte ved valg og bekjempelse av smittsomme sykdommer. Derfor har disse landene også mest å tjene på et FN som forvaltes på en god måte og som får det meste ut av knappe ressurser. Konflikten handler lite om de konkrete reformforslagene, men først og fremst det som betraktes som en overdreven innflytelse fra et mindretall av rike land, i en organisasjon som i prinsippet er basert på «likhet mellom alle medlemsstatene».

Artikkelen fortsetter under annonsen

DETTE VAR I mine tanker i London sist januar da jeg refererte til «følelsen av frustasjon og ekskludering som kan få stater til å benytte seg av deres eneste maktmiddel: muligheten til å blokkere for andre reformer, slik som forvaltning, ettersom mange tolker disse som de rikes forsøk på å ta til seg enda mer makt». I det lange løp betyr dette at hele FN-strukturen må reformeres, deriblant Sikkerhetsrådet. Dette ble fremhevet av statsminister Tony Blair i hans tale i Washington for to uker siden. Derfor er reformene inntil nå bare en liten del av de reformene som kommer til å følge. Offentlig politikk blir stadig mer global. Når det gjelder alt fra terrorisme til fattigdom, narkotika og kriminalitet, sykdom til handel, er likhetstrekket at ingen av utfordringene kan løses av den enkelte stat alene.

DAGENS POLITISKE visjon er fortsatt ikke på nivå med vår tids utfordringer, men i mellomtiden har vi viktige arbeidsoppgaver foran oss. Dette innebærer blant annet å tilby grunnleggende tjenester til mennesker i akutt nød eller fare. Dette arbeidet må ikke sinkes, uansett viktigheten av reformer. Det er i alle medlemsstatenes interesse at FN fungerer godt, og at organisasjonen tilpasses det konkrete arbeidet medlemsstatene har bedt FN om å utføre. Dette innebærer at begge partene i konflikten må dempe retorikken og delta i forhandlinger med sikte på å finne et fornuftig kompromiss som kan danne grunnlaget for større endringer senere. Det er ikke bare Sikkerhetsrådets komposisjon som henger fast i midten av det 20 århundre. Både forvaltningen og holdningene til mange regjeringer er låst fast i samme tidsperiode. Ingen har fullt ut tilpasset seg FNs nye virkelighet; organisasjonen holder ikke lenger bare konferanser og skriver rapporter, men håndterer komplekse operasjoner med milliardbudsjetter for å skape fred, samt bekjempe fattigdom og humanitære katastrofer. På grunn av dette mangler vi institusjoner som er i stand til å møte dagens utfordringer. Det er avgjørende at vi kommer ut av denne vanskelige situasjonen.

REFORMPLANEN som jeg la på bordet i fjor var meget klar på dette området. Den minnet oss alle på at FN står på tre ben: utvikling, kollektiv sikkerhet og menneskerettigheter. Hver av disse styrker og er avhengig av de to andre. Og som alle stoler trenger de et fjerde ben: reform. FN må bidra til at medlemslandene styrkes på alle tre områder samtidig. Derfor trenger vi både et effektivt Sikkerhetsråd og et Råd for menneskerettigheter, i tillegg til et Økonomisk og Sosialt Råd som må virke som et riktig utviklingsorgan slik at ministre innenfor utvikling og finans skaper fremgang og sporer resultater med hensyn til tusenårsmålene.

NOEN REFORMTILTAK har vært vellykkede. Både det nye Rådet for menneskerettigheter og Kommisjonen for fredsbygging møtes for første gang neste uke. Alle medlemsstatene har anerkjent ansvaret for å beskytte mennesker fra folkemord og andre lignende forbrytelser. På plass er nå også et forbedret nødhjelpsfond, såvel som et demokratifond, et kontor for etikk og et bedre rustet system for å beskytte angivere. Nå trengs det bedre systemer for tilregnelighet og oversiktelighet. I tillegg trengs det bedre leveringssystemer, større finansiell fleksibilitet og bedre regler for å rekruttere og forvalte FNs personale. Tatt i betraktning omfanget av FNs oppgaver er ikke reformmålene for ambisiøse. Regjeringer kan uten tvil klare å skape enighet rundt disse reformene uten at hele organisasjonen stopper opp. Tiden er inne for at de som virkelig har reform som målsetting samler seg i en ny koalisjon. Koalisjonen må fungere som en bro mellom det kunstige og destruktive skillet mellom Nord og Sør, samt samle de som ønsker å jobbe sammen på bakgrunn av en felles visjon om et FN som alle verdens mennesker drar nytte av. Oversatt av Stine Horn.