KJÆRE ERNA SOLBERG:  Kan ikke du og ditt mannskap sørge for at oppdrettsnæringa og vi tullingene som bedriver laksefiske kan konsentrere oss om det beste i verden. Det vil for næringa tjene grådig mye penger, for oss: bevare og fiske etter Atlanterhavets deilige sølv. Bill. Merk: Vadende håpefull.
 Foto: © Stig Børre Elvegård / NN / Samfoto
KJÆRE ERNA SOLBERG: Kan ikke du og ditt mannskap sørge for at oppdrettsnæringa og vi tullingene som bedriver laksefiske kan konsentrere oss om det beste i verden. Det vil for næringa tjene grådig mye penger, for oss: bevare og fiske etter Atlanterhavets deilige sølv. Bill. Merk: Vadende håpefull. Foto: © Stig Børre Elvegård / NN / SamfotoVis mer

Et siste postkort fra Atlanterhavets sølv

Oppdrittslaks eller bare propaganda?

Kommentar

Jeg tilstår uten behov for noen slukhalsadvokater: Jeg er en fisker som selvsagt ikke på langt nær fisker nok. Det tåles også at folk mobber oss med grått hår, og med for mange sneller, som bedriver slikt på fritida. Vi tåler det meste, også at vi sjelden får de største ruggene på kroken, men alt innenfor den zen-meditative aktiviteten fiske er godkjent. Det vi si:

A) Etter ørret med mark, spinner og spredte forsøk med fluer, kanskje bundet av Jan. H. Peeters.

B): Sitte med en dupp, søkke, krok og agn sløvt duppende i skyggen etter en fin abbormunn.

C): Dra på Vestfjorden, som vi kaller «Feltet», utenfor Sakrisøy på jakt etter noen seiflak, brosme og torsk. Stort bedre kan det ikke bli. Noen jeg kjenner er denne uka i verdens fineste Lofoten der det er meldt om sei av ypperste kvalitet. Denne er tatt opp utenfor noen staker. Deretter sløyet, nydelig filetert og snudd i egg, mel og kavring og så seibiff med løk i panna. Nam? Ja, kjære vene.

D): Laks? Jo da, en gjeng har de siste tolv åra vært trofaste mot Orkla, men også vært elvenes gigoloer i Beiarn, Reisa, Namsen og Gloppen, og i år blir det jammen en tur til Saltdalselva i tillegg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men, det er skrint med fisk å lande. Vi skal ikke sette all skylda på naturens iboende forandringer, garnfiskere eller den laksen som blir foret opp med medisiner fra felleskatalogen, vi er nemlig ganske teknisk svake med 2-håndsstengene.
Jeg tør derfor ikke tenke på hva kiloprisen på en laks er for oss, men gleden overskygger skrikene fra kontoen. Det skal legges til at fjorårssesongen var den beste, selv med strenge restriksjoner.
I år? Meldt om bedre oppgang de første ukene, men fortsatt er det et regelverk som tilsier at hannfisk over en viss størrelse skal ut i elva igjen og det samme med all hunnfisk. Smolt that!

Men, hvorfor er det færre og færre villaks å spore i diverse norske elver? Jeg aner rett og slett ikke, men forsøker å sette meg inn i hva lokale, og regionale folk, sier og mener. Leser også tidvis hva som kommer av diverse rapporter, fra mer eller mindre velkvalifiserte synsere og forskere, men problemet er at mange som deltar i det offentlige ordskiftet peprer oss huden full med haranger av rapporter, meninger og begrunnelser. Det er beinharde fronter mellom oppdrettsnæringen og vi drømmere som forsvarer den ville Atlanterhavslaksen. Det hagler med skjellsord, følelser, forskningsrapporter, begrunnede og ubegrunnede påstander at en stakkars vader blir litt tussete.

Derfor, kan vi ikke enes om — nå som det er sesong og alt mulig — at noe drastisk må gjøres for at ikke villaksen skal forbli et vagt minne om 10 år fordi det er vel ikke til å komme bort fra at det å klusse med det naturlig habitat i lengden gir katastrofale følger. Selv en liten mort ser vel det nå?
Vi ber derfor en ateistisk bønn: Kan ikke noen myndighetspersoner — som selvsagt tenker på bunnlinja for oppdrettslaksens eksportnæring — tegne opp det store og ærlige kartet i et forsøk på å få til en løsning som medfører landbaserte oppdrettsanlegg?
Ikke det? Vel, la oss da prøve noe helt annet før det eneste vi sitter igjen med er noen falmede postkort fra Atlanterhavet, hilsen Salmo salar.

PS: Lars Lenths 2015-roman «Brødrene Vega» er pensum.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook