SJANGERLEK: Emosjonell dypde, sjangerlek og historiefortelling på høyt nivå, mener vår anmelder om Christopher Nielsens romandebut. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
SJANGERLEK: Emosjonell dypde, sjangerlek og historiefortelling på høyt nivå, mener vår anmelder om Christopher Nielsens romandebut. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Et skakt mesterverk

Multikunstneren Christopher Nielsen har lekt seg med science fiction-sjangeren, med oppsiktsvekkende godt resultat.

Les også intervju med Christopher Nielsen her.

ANMELDELSE: Når Christopher Nielsen debuterer som romanforfatter i en alder av 50, gjør han det med oppsiktsvekkende bravur.

I følge Store norske leksikon betyr bravur «tapperhet» og «dristighet», og det må sies å være dekkende når Nielsen har klart kunststykket å skrive en moderne science fiction-klassiker på første forsøk.

Nielsen mener selv at han har gjenoppfunnet seg selv som konseptualist. Det vil si at ideen bak de ulike uttrykkene er det viktigste. Det er et forsøk på unnskyldning fra en mann som må betraktes som en multikunstner, og som ser ut til å kunne gjøre alt han tar i til gull.

Effektfulle uskjønnheter
Å rose en bok, eller hva det skal være, opp i skyene, er å gjøre alle involverte en bjørnetjeneste. Forventninger skal innfris, og det er ingen selvfølge - kanskje spesielt i dette tilfellet. «Metamorfose» er en bok som på mange måter vil kunne lugge hos leserne; den slentrende, muntlige fortellerformen, historien som driver fram uten noe forsøk på litterært fiksfakseri, den karikerte samfunnssatiren, sexscenene. Samtidig: uskjønnhetene ved denne romanfortellingen er det som gjør den så effektfull - som denne praktfulle setningen: «Vet ikke om det hadde noe med at han var fra Tveita, men sleike fitte, det var Aaron god til.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nielsen sier i et D2-intervju at bøkene ikke må være for bra. Det passer ikke sjangeren. Men her koketterer han igjen, for forutsetningen for at denne sjangerleken skal bli noe annet enn effektmakeri, er Nielsen udiskutable talent som historieforteller. Han har oversikt, porsjonerer ut, og sørger for framdrift. Leseren kjeder seg aldri.

Kjærlighet til karakterene
Fortellerperspektivet i boka er den 19 år gamle jenta Evita, som lever i en framtidsdystopisk versjon av Oslo 2030. Klasseskillene er enorme, klimaet er forandret, designerdop og selvrealisering i form av øyeblikkelig suksess er de to eneste bestanddelene som gir livet mening.

At en godt voksen mann skriver en fortelling med utganspunkt i en ung jente, er et radikalt grep - men neppe tilfeldig. På denne måten (her skal jeg være litt forsiktig) kan Nielsen tralte avgårde og la hovedpersonen lange ut mot elendigheten hun er omgitt av, uten å være for presis eller spesifikk i angrepene.

Det er egentlig litt deilig, for da unngår han å gjøre boka til en belærende pekefingerøvelse.

Vis mer

Samtidig ofrer han ingenting når det gjelder kjærligheten til karakterene, eller de mellommenneskelige følelsene underveis i historien. Personene i boka blir aldri instrumenter for å bygge opp en drøy fortelling, han gir dem motivasjon - og følger det opp slik at boka får stor emosjonell dybde. Det er kanskje debutromanens viktigste styrke.

Lekenhet
Noe av fordelen med å debutere seint, er at du går inn i det med kunnskap og et visst overblikk. Christopher Nielsen er fortrolig med alle virkemidler, og klarer dermed å utnytte science fiction-sjangeren til fulle.

Litt av den samme lekenheten som man finner hos den amerikanske forfatteren George Saunders, som også elsker å male ut sære og rare historier med stor følsomhet.

Nielsen varsler at han allerede skriver på to nye, og har sju-åtte historier som er ganske gode. Hvis han klarer å følge opp nivået, er det bare å rydde litt plass i nyere norsk litteraturhistorie.