Et skammens epos

Forskerne hadde klassifisert volden i hovedgrupper: familievold, gatevold, fyllevold osv. Opprinnelig eksisterte ikke politivold engang som kategori i den undersøkelsen som utgjør innledningskapitlet i det skammens epos som skulle komme til å strekke seg over nesten to decennier - historien om politivoldssaken i Bergen og dens mange oppsiktsvekkende og beklemmende etterspill.

For dette er ikke bare historien om utbredt politivold, i betydningen forsettlig eller grovt uaktsom og ulovlig voldsbruk fra politiets side. Det handler også om politiets forsøk på å skjule overgrep. Det dreier om uforstand i politietaten, om sviktende dømmekraft hos påtalemakten - de som avdekket overgrepene ble ikke trodd, og langt mindre belønnet, men hundset og straffeforfulgt.

Det handler om uriktige rettsavgjørelser (som bare våre høyeste dommere fikk opphevet), om intellektuelle miljøer som glemte sitt kall som ansvarlige bare overfor sannheten, og om medier som sviktet sin oppgave som kritisk korrektiv til makten - dels fordi man lot tvilen komme makten til gode, dels fordi man følte seg fristet av maktens slikketøy og maktens privilegier.

Usentimental


Professor Anders Bratholm kom i mer enn 17 år til å bruke det han kaller en stor del av sin arbeidskraft på politivoldssaken og dens etterspill. Det var ikke planlagt slik, men vi er ham alle takk skyldig for at han gjorde det.

Dette er ikke den første boken om de såkalte bumerangsakene - det er ikke engang Bratholms første - og det er neppe heller den siste. Men det er antakelig den beste - oversiktlig, usentimental, lettlest, presis i språkføringen og sterk i argumentasjonen.

Mellom innledningen og de personlige betraktningene i avslutningskapitlet, løfter så å si forfatteren seg selv ut av stoffet og behandler «Anders Bratholm» som hvilken som helst annet aktør han omtaler. Dette virker noe underlig, men det er unektelig en slags logikk i denne metoden.

Uskyld


Det er ellers vanskelig å være uenig når Anders Bratholm mener bumerangsakene er mat både for Ytringsfrihetskommisjonen, Verdikommisjonen og Maktutredningen. For den første dreier det seg om ytringsfrihetens kår når etablerte autoriteter føler seg truet.

For Verdikommisjonen handler det om å hindre at misforstått «yrkeslojalitet» skal kunne føre til ytterligere krenkelser av de allerede krenkede. For Maktutredningen er politivoldssaken en god illustrasjon på hvordan de organer som skal trygge rettssikkerheten, selv kan bli en trussel mot rettssikkerheten.

For alle oss andre er Anders Bratholms bok i mellomtiden en påminnelse om at det ikke er troen, men tvilen det gjelder å holde fast ved når mektige krefter bedyrer sin uskyld.