Et skipsbibliotek til begjær

En liten tur med Hurtigruta førte til en åpenbaring: Det er i periferien man finner den beste litteraturen i Norge.

UTVIDELSE AV HORISONTEN: Hurtigruta kan være et eventyr for litteraturinteresserte, påpeker artikkelforfatteren, og ikke bare når, som i 2005, (f.v.) Ingar Sletten Kolloen, Andre Brink, Dag Solstad, Paulo Coelho, Unni Lindell og Ketil Bjørnstad er på «bokklubbcruise». Foto: Robert S. Eik
UTVIDELSE AV HORISONTEN: Hurtigruta kan være et eventyr for litteraturinteresserte, påpeker artikkelforfatteren, og ikke bare når, som i 2005, (f.v.) Ingar Sletten Kolloen, Andre Brink, Dag Solstad, Paulo Coelho, Unni Lindell og Ketil Bjørnstad er på «bokklubbcruise». Foto: Robert S. Eik Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

||| Det verserer en oppfatning, i alle fall blant yngre generasjoner, om at å ta Hurtigruta langs norgeskysten ikke bare er en dyr, men også i lengden kjedelig affære. Du får oppleve noen blendende fjordgløtt, klart, men ellers er det lite annet å gjøre enn å helle i seg Irish Coffee og vegetere i utendørsjacuzzien inntil du blir like skrukkete i huden som resten av passasjerene.

Dette er ikke min opplevelse. Da jeg i sommer tok M/S «Trollfjord» strekningen Stamsund-Svolvær, var jeg konstant stimulert, og det uten så mye som å dyppe en tå i jacuzzien.

M/S «Trollfjord» har nemlig et av de mest imponerende skipsbibliotekene nord for Bokbåten «Epos». Fordi Hurtigruta tiltrekker seg en del utenlandske turister med både ordinær og kulturell kapital, som ifølge skipets stuert har kultivert en stilltiende praksis med å donere bøker ved endt reise, ble jeg i sommer blant annet introdusert for den britiske teaterkritikeren og S/M-apologeten Kenneth Tynans samlede dagbøker. Det angrer jeg nesten på at jeg ble, både fordi jeg fikk bekreftet at journalistyrket virkelig var mer glamorøst tidligere (for et enkelt portrettintervju i New Yorker mottok Tynan 21. juli 1977 et honorar på 22000 dollar - 477000 kroner, hvis iberegnet inflasjon). Men også fordi det betød at jeg fikk mindre tid til en annen skipsbibliotek-nugget: «I Know This Much: From Soho to Spandau», de uventet tørrvittige memoarene til Gary Kemp, gitaristen i det åleglatte 80-tallsbandet Spandau Ballet, som ifølge Kemp var så avant-garde at de ikke er et 80-tallsband, men et vinteren 79-band.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer