Et skipsbibliotek til begjær

En liten tur med Hurtigruta førte til en åpenbaring: Det er i periferien man finner den beste litteraturen i Norge.

UTVIDELSE AV HORISONTEN: Hurtigruta kan være et eventyr for litteraturinteresserte, påpeker artikkelforfatteren, og ikke bare når, som i 2005, (f.v.) Ingar Sletten Kolloen, Andre Brink, Dag Solstad, Paulo Coelho, Unni Lindell og Ketil Bjørnstad er på «bokklubbcruise». Foto: Robert S. Eik
UTVIDELSE AV HORISONTEN: Hurtigruta kan være et eventyr for litteraturinteresserte, påpeker artikkelforfatteren, og ikke bare når, som i 2005, (f.v.) Ingar Sletten Kolloen, Andre Brink, Dag Solstad, Paulo Coelho, Unni Lindell og Ketil Bjørnstad er på «bokklubbcruise». Foto: Robert S. EikVis mer

||| Det verserer en oppfatning, i alle fall blant yngre generasjoner, om at å ta Hurtigruta langs norgeskysten ikke bare er en dyr, men også i lengden kjedelig affære. Du får oppleve noen blendende fjordgløtt, klart, men ellers er det lite annet å gjøre enn å helle i seg Irish Coffee og vegetere i utendørsjacuzzien inntil du blir like skrukkete i huden som resten av passasjerene.

Dette er ikke min opplevelse. Da jeg i sommer tok M/S «Trollfjord» strekningen Stamsund-Svolvær, var jeg konstant stimulert, og det uten så mye som å dyppe en tå i jacuzzien.

M/S «Trollfjord» har nemlig et av de mest imponerende skipsbibliotekene nord for Bokbåten «Epos». Fordi Hurtigruta tiltrekker seg en del utenlandske turister med både ordinær og kulturell kapital, som ifølge skipets stuert har kultivert en stilltiende praksis med å donere bøker ved endt reise, ble jeg i sommer blant annet introdusert for den britiske teaterkritikeren og S/M-apologeten Kenneth Tynans samlede dagbøker. Det angrer jeg nesten på at jeg ble, både fordi jeg fikk bekreftet at journalistyrket virkelig var mer glamorøst tidligere (for et enkelt portrettintervju i New Yorker mottok Tynan 21. juli 1977 et honorar på 22000 dollar - 477000 kroner, hvis iberegnet inflasjon). Men også fordi det betød at jeg fikk mindre tid til en annen skipsbibliotek-nugget: «I Know This Much: From Soho to Spandau», de uventet tørrvittige memoarene til Gary Kemp, gitaristen i det åleglatte 80-tallsbandet Spandau Ballet, som ifølge Kemp var så avant-garde at de ikke er et 80-tallsband, men et vinteren 79-band.

Det er minst tre lærdommer å trekke av dette. Den ene er at lystskipferierende har andre interesser enn hittil antatt. (Når en av hovedpersonene i Jonathan Franzens roman «Korrigeringer» på et cruise møter et eldre norsk ektepar, vil de bare snakke om Kjetil Andre Aamodt. I virkeligheten ville de altså diskutert den britiske New Romantics-scenen.)

Den andre lærdommen er at konseptet brukergenerert innhold - i dette tilfellet i form av et hundre prosent leserstyrt bibliotek - kan være en real øyeåpner. Dette er kanskje ikke en like oppsiktsvekkende lærdom som den første: Kundenes egne anbefalinger er en av suksessfaktorene til nettbokhandelen Amazon, som igjen ligger til grunn for Chris Andersons «long tail»-teori om at «alles smak avviker fra mainstreamen et eller annet sted, og jo mer vi oppdager alternativer, jo mer er vi trukket mot dem».

Den tredje lærdommen - som imøtegår en annen Chris Anderson-påstand, at framtida ligger i å «skille boksalg fra geografi» - er at det mest interessante som skjer i den norske bok-og biblioteksbransjen, skjer i periferien.

Det stemmer i alle fall for nettbokhandelen Audiatur, som i fjor høst fikk et luftig butikklokale i gamle Mølla kunstskole i Moss. Audiatur har, i motsetning til Hurtigruta, en viss slagside mot filosofi og kunstteori (det blir kanskje sånn når man inviterer kulturkritikeren Slavoj Zizek til å være bokhandelens «gjesteredaktør»), men er likevel på ingen måte smal. Ja, de har samfulle årganger av Agora - journal for metafysisk spekulasjon stående, men du risikerer ingen forsmedelse dersom du, si, spør om den siste til J.M. Coetzee og uttaler navnet hans feil, du vil i verste fall bli gjort oppmerksom på at de har 13 andre titler av ham også.

Det har ikke Robot i Bergen, et annet Gallia i bok-Norge, som både geografisk og volummessig plasserer seg mellom Audiatur og Trollfjord. Innehaver Henrik Svanevik driver ikke en bokhandel som sådan, men fører også film, musikk og t-skjorter, og er slik sett mer i slekt med Papercut i Stockholm, Skandinavias ledende småbutikk for populærkultur. Bokseksjonen til Robot består bare av to IKEA-reoler med amerikansk samtidslitteratur, tegneserieromaner og fanziner av lokale musikere, pluss handlenett med Ragnar Hovland-motiv. Men for noen er det ingenting «bare» ved det.

Jeg innser at det kan låte både unyansert og urettferdig å hylle den vesle, personlige bokhandelen framfor de store kjedene - fisken sty ikkje um elvi stig, som Olav H. Hauge påpekte. Jeg ønsker heller ikke å romantisere en svunnen tid da biblioteker hadde selvtillit nok til å ikke behøve videotek, i alle fall ikke så distraherende nær utlånsskranken.

Så i stedet sier jeg som Kenneth Tynan skrev 6. september 1973, etter en dag på en av St. Tropez' få nudiststrender: «Hvor lenge vil det være før resten av Middelhavskysten tar til fornuft?