Et skjebnevalg

De konservative har i flere tiår arbeidet for å sikre seg et ubrytelig flertall i Høyesterett, et flertall som under enhver omstendighet vil kunne tjene deres kulturelle, religiøse og økonomiske interesser. Dette målet har de ennå ikke nådd. Selv om sju av de ni dommerne som sitter i Høyesterett i dag, er utnevnt av republikanske presidenter, er bare fire av dem – John Roberts, Antonin Scalia, Clarence Thomas og Samuel Alito – å regne som strengt konservative. Fire andre – John Paul Stevens og David Souter (utnevnt av republikanerne) og Ruth Bader Ginsburg og Stephen Breyer (utnevnt av demokratene) – har konsekvent stemt i tråd med mer liberale tolkninger av grunnloven. Den niende dommeren, Anthony Kennedy, innehar den viktige «vippestemmen», og i mange viktige saker er det han som har avgjort utfallet, noen ganger til de konservatives fordel og andre ganger til de liberales.

I de seinere tiåra har en annen høyesterettsdommer, Sandra Day O’Connor, også vært en «vippedommer». (Hun gikk av i 2005 og Bush erstattet henne med konservative Alito.) Den amerikanske grunnloven ville i dag ha vært svært annerledes hvis O’Connor og Kennedy hadde vært konservative ideologer av den typen McCain har lovt å utnevne. De støttet for eksempel liberalerne ved å nekte å oppheve Roe vs. Wade-dommen og dermed også den konstitusjonelle beskyttelsen av abortrettighetene, ved å gå imot dødsstraff av barn under atten år og ved å beskytte homoseksuelle mot lover som gjør seksuelt samkvem mellom dem til en forbrytelse. O’Connor dannet sammen med liberalerne et 5 mot 4-flertall som reddet de rasebaserte opptaksprogrammene i offentlige yrkesskoler, en avgjørende beslutning som, dersom den hadde fått motsatt utfall, ville ha satt en stopper for det som regnes som en uunnværlig strategi for reduseringen av den rasemessige ubalansen i yrkeslivet.

Da O’Connor gikk av, ble Kennedys stemme enda mer avgjørende. Han støttet de konservative i noen farlige 5 mot 4-avgjørelser, blant annet ved å støtte en lov som forbyr såkalte «partial birth»-aborter, ved å motarbeide kloke og ikke-diskriminerende tiltak for å redusere rasesegregeringen i offentlige skoler, og ved å erklære at det andre grunnlovstillegget gir borgerne en konstitusjonell rett til å eie håndvåpen. Avgjørelsene i disse sakene var alle på en eller annen måte forbeholdne, for de konservative trengte hans stemme og måtte gjøre modifikasjoner av lovforslagene for å sikre seg den. I andre saker i seinere tid har han stemt med liberalerne, blant annet ved å begrense bruken av dødsstraff og – i sin trolig viktigste stemme – ved å avvise Bushs krav om at enhver utlending presidenten utpeker som fiende av USA, i ubegrenset tid kan holdes i forvaring uten å ha vært stilt for retten.

Hvis McCain vinner, vil imidlertid Kennedys stemme bli irrelevant og hans innflytelse uvesentlig ettersom McCains første utnevnelse trolig vil skape et solid og ustoppelig konservativt flertall i Høyesterett som vil vare i en generasjon eller lenger. (Stevens er 88 år og Souter 69, mens Ginsburg, Kennedy og Breyer alle er i syttiåra.) Der er umulig å forutse alle de viktige konstitusjonelle temaene som vil dukke opp i løpet av en så lang periode. Men det liten tvil om at et solid ultrakonservativt flertall vil bety slutten på all konstitusjonell beskyttelse av abortrettigheter, noe Scalia og Thomas gjentatte ganger har erklært som et mål. Et slikt flertall vil dessuten gi religionen en betraktelig større rolle i offentlige skoler, markeringer og høytider, gjøre slutt på enhver form for positiv særbehandling i arbeidslivet og utdanningssystemet, redusere beskyttelsen av personer som er anklaget for forbrytelser, og nok en gang utvide bruken av dødsstraff.

Mest skremmende er det imidlertid at et konservativt flertall trolig vil slutte opp om Bush-administrasjonens mest urimelige krav på vegne av presidentmakten: den såkalte unitary executive doctrine, som gir presidenten diktatorisk makt over alle utøvende funksjoner, også makten til å gå til krig, spionere på egne borgere og internere og torturere fanger til tross for enhver motstand i kongressen.

Obama er et like stort håp som McCain er en trussel. Hudfargen og bakgrunnen hans vil gjendrive alle anklagene om USAs rasemessige arroganse, som har bidratt til rekrutteringen av så mange terrorister. Hans bemerkelsesverdige og tilsynelatende enstemmige oppslutning i utlandet – en oppslutning trangsynte republikanere forakter – vil umiddelbart bidra til å renvaske USAs frynsete internasjonale omdømme. Han er påfallende intelligent, har en egen evne til å kombinere klarhet og sterke følelser i det han skriver og sier, og han bruker disse egenskapene til å avdekke og forklare komplekse saker snarere enn å gjemme dem bak fengende slagord. Det er hevdet at han mangler erfaring. Snarere tvert imot – blant framstående amerikanske politikere er det bare Obama som har den erfaringen som teller mest i en truende verden der landene i stadig større grad er avhengige av hverandre: den avgjørende egenskapen empati. Obama har bodd, og vært fattig, i USA og i andre deler av verden, også på steder andre nasjonale politikere knapt kan forestille seg.

Det USA trenger desperat, er først og fremst en renessanse for internasjonal lov og orden. Bush-administrasjonen har nesten brutt ned internasjonale lover fullstendig, og dermed forringet USAs moral så vel som dets valuta. Vi kan ikke imøtegå den økende terrortrusselen, eller de like farlige klimaendringene, på en effektiv måte med mindre verden oppretter nye institusjoner og doktriner for internasjonal lov med genuin makt og autoritet. Dette målet er ekstremt vanskelig, men langt fra umulig ettersom de andre stormaktene i dag har samme incentivet som USA til å gjeninnføre lov og orden på den internasjonale arenaen.

Prosjektet kan imidlertid ikke engang settes i gang uten en radikal endring i tenkemåten til amerikanerne, som må forstå at de ikke lenger er lovgivere og kan diktere resten av verden, men partnere som må akseptere kompromisser og risikoer på lik linje med alle andre. I motsatt fall får de en ubetydelig rolle i historien. Den første debatten mellom kandidatene gjorde det helt klart at McCain representerer den nasjonale illusjonen om selvtilstrekkelig klare seg alene-makt. Det USA trenger, er en president som har intelligens, klarhet og lidenskap nok til å bryte denne illusjonen. Obamas veltalenhet er, selv om den latterliggjøres av republikanerne, blant hans viktigste egenskaper fordi han evner å gi den inspirasjonen til mentalitetsendring som alle demokratier trenger i krisetider – den samme inspirasjonen Lincoln ga ved Cooper Union og Gettysburg, og Roosevelt da han gjorde slutt på den økonomiske og deretter den isolasjonistiske lammelsen.

Disse grunnene til å velge Obama gjør at enda mer står på spill i dette valget. Den amerikanske økonomien er nesten katastrofal og blir stadig verre, og arbeidsledighet og oppsigelser er økende, utenriks- og militærpolitikken er fatal, den republikanske presidenten blir latterliggjort og foraktet, den republikanske presidentkandidaten fekter med armene og lyver. Selv en middelmådig demokratisk kandidat burde kunne vinne med letthet. Hvis en så bemerkelsesverdig lysende kandidat som Obama taper, kan det bare skyldes én ting. Vi amerikanere kan gjøre noe stort i november. Eller vi kan gjøre noe absolutt forferdelig og deretter leve med skammen over våre dumme, selvdestruktive rasefordommer i nok en generasjon.

© The New York Review of Books, distribuert av The New York Times Syndicate. Norsk enerett for Dagbladet.

Oversatt av Alexander Leborg

•Ronald Dworkin er Frank Henry Sommer-professor i jus og filosofi ved New York University og Jeremy Bentham-professor i jus og filosofi ved University College London. Blant bøkene han har skrevet er «Is Democracy Possible Here?» (2006) og «Justice in Robes». Dworkin vant i fjor Holbergprisen.