Et skolepolitisk alternativ?

«I SKOLEPOLITIKKEN haster det med et regjeringsskifte,» sa Jens Stoltenberg i sin åpningstale på Arbeiderpartiets landsmøte 7. april, og begrunnet hastverket slik: «Den gode offentlige skolen trues nå fra to kanter. Den trues av dårlig kommuneøkonomi og den trues av privatiseringen av skolen som den sittende regjering legger opp til.» Stoltenberg malte med bred pensel følgende trusselbilde for landsmøtedeltagerne: «[Trondheim Katedralskole] har overlevd svartedauden, dansketiden, Karl den 12.s okkupasjon av Trondheim, unionstiden med Sverige, første og annen verdenskrig. Men det er høyst usikkert om den ville overleve Kristin Clemet og Kjell Magne Bondevik.»

Den rødgrønne alliansen mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet kan enes om dette: Dårlig kommuneøkonomi og økt innslag av private skoler vil undergrave den offentlige skolen og bidra til økte forskjeller elevenes skoletilbud. Standpunkt mot privatisering av den offentlige skolen er utrykkelig satt på dagsorden i handlingsprogrammene til alle de tre partiene. Lengst og mest konkret til verks går Senterpartiet når de i sitt handlingsprogram for neste valgperiode sier at Senterpartiet vil «oppheve friskoleloven og gjeninnføre krav om formål i form av alternativ pedagogikk eller livssyn for å få offentlig godkjennelse og tilskudd».

ALLE DE tre partiene knytter dårlig kommuneøkonomi direkte til framveksten av private skoletilbud. Mer penger til kommunene synes uomtvistelig i kampen for en offentlig fellesskole som er så god at behovet for private tilbud begrenser seg til skoler med et spesielt pedagogisk eller religiøst alternativt. I spørsmålet om en videre privatisering av den offentlige skolen, representerer altså den rødgrønne alliansen et reelt alternativ til Clemets privatiseringsvennlige skolepolitikk. En stemme til Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti eller Senterpartiet ved høstens valg vil altså mest sannsynlig være en stemme mot ytterligere privatisering og økonomisk rasering av den offentlige skolen. Men ut over dette, i hvilken grad kan de rødgrønne partiene tilby en alternativ skolepolitikk?

Artikkelen fortsetter under annonsen

KRISTIN CLEMET er av Lars Løvlie i Le Monde diplomatique i mai 2004 og av Alfred Oftedal Telhaug i Afenposten 31. mars 2005, kritisert for å sette i verk utdanningspolitiske reformer uten å tilkjennegi sin utdanningspolitiske ideologi. Ja, hun benekter at det ligger noen ideologi til grunn, og blir fornærmet når noen prøver å stemple hennes utdanningspolitikk som nyliberalistisk. Hva med de rødgrønne partiene? Kan de samle seg om et ideologisk grunnlag for en alternativ skolepolitikk?

Arbeiderpartiet går til valg med slagordet Nytt flertall, ny solidaritet! På side tre i Dagbladet 9. april, reflekterer Gudleiv Forr over at Ap med dette henter fram og pusser støvet av det hederskronte solidaritetsbegrepet. Hensikten er nok å flagge en fornyet tro på fellesskapsverdiene som en motvekt til den sittende regjeringens nyliberalisme og nedbygging av offentlig sektor. Men når Arbeiderpartiet henter fram solidaritetsbegrepet for å stå fram som et ideologisk alternativ til den sittende regjering, er begrepet ifølge Forr allerede pusset støv av og «tilpasset den nye tid med mindre kollektiv orientering og mer rom for individuell valgfrihet». Kan en ny forståelse av solidaritetsbegrepet, med en fornyet oppmerksomhet rundt forholdet mellom fellesskapet og den enkelte, gi løfter om nye visjoner for norsk skole inn i den nye tid?

HISTORIEN forteller at solidaritetsbegrepet også tidligere har stått sentralt i Arbeiderpartiets skolepolitiske reformarbeid. Det norske skolesystemet har vært gjennom to omfattende reformperioder etter krigen, reformperiode I på 1950- og 60-tallet og reformperiode II på 1990-tallet. Begge ble initiert og ledet av Arbeiderpartiet, og begge kan identifiseres som klart ideologiske prosjekt knyttet til sosialdemokratiets ønske om å styrke solidariteten og fellesskapet i befolkningen. Ideologene bak reformperiode I og II var henholdsvis Helge Sivertsen og Gudmund Hernes. Mens Sivertsen var med i utformingen og oppbyggingen av den sosialdemokratiske samfunnsmodellen i Norge etter krigen, og var kirke- og undervisningsminister i den sosialdemokratiske storhetstid, prøvde Hernes på 1990-tallet å restaurere og fornye de sosialdemokratiske ideene i en globalisert og markedsstyrt verden der tradisjonelle sosialdemokratiske ideer ble satt under press. Begge ville gjennom skolen - som en samfunnsinstitusjon for alle - styrke fellesskapet og solidariteten i befolkningen. Men om de kunne enes om at det var en viktig oppgave for skolen å styrke fellesskapet og solidariteten i samfunnet, la de vekt på helt forskjellige ting i disse bestrebelsene. Mens Sivertsen mente at fellesskapet og solidariteten best ble fremmet gjennom selvet livet og samværet i skolen, mente Hernes at dette best ble fremmet gjennom skolens lærestoff. Jeg vil si det slik at Hernes forsøkte å omskrive det sosialdemokratiske skoleprosjekt, fra 1950- og 60-tallets vekt på fellesskap gjennom demokratisk oppdragelse, samarbeid og samvær på tvers av sosiale skillelinjer, til å legge vekt på fellesskap gjennom kjennskap til et felles kunnskaps- og kulturgrunnlag. Mens hovedmiddelet i Sivertsens nasjonale integreringsprosjekt var livet og fellesskapet i skolen, gikk veien til et større nasjonalt fellesskap for Hernes gjennom selve lærestoffet, et definert felles kunnskaps- og kulturgrunnlag. Mens Sivertsen brukte begrepet solidarisk samværskultur om sitt solidaritetsprosjekt, betegnet Hernes sitt prosjekt som kunnskapssolidaritet. Men begge knyttet sitt prosjekt til et tilpasset solidaritetsbegrep.

ET SOLIDARITETSBEGREP med mindre kollektiv orientering og mer rom for individuell valgfrihet indikerer et klart brudd med Hernes, solidaritetsprosjekt. Hernes, kunnskapssolidaritet betydde i praksis et meget sterkt fokus på det kollektive - manifestert i detaljerte læreplaner med lite rom for individuelle valg. Og mens Hernes ga skolen et danningsoppdrag med utgangspunkt i en kulturell bakgrunnskapital som var passé, vil utfordringen for en rødgrønn regjering være å utvikle skolen til en identitetsdannende institusjon tilpasset de sosiokulturelle realiteter i et moderne og multikulturelt samfunn. Et solidarisk skoleprosjekt tilpasset den nye tid - i balanse mellom det kollektive og det individuelle - krever et nytt utdanningspolitisk grep. Den rødgrønne alliansen er herved utfordret!