HVITT PRIVILEGIUM: På den nye låta si forsøker Macklemore å ta avstand fra de mekanismene som har gjort det så enkelt for et rasistisk samfunn å elske en låt som «Thrift Shop», samtidig som han tar på seg ansvaret for å kjempe det godes sak herfra og ut - fordi han skammer seg. Foto: Getty/NTB Scanpix
HVITT PRIVILEGIUM: På den nye låta si forsøker Macklemore å ta avstand fra de mekanismene som har gjort det så enkelt for et rasistisk samfunn å elske en låt som «Thrift Shop», samtidig som han tar på seg ansvaret for å kjempe det godes sak herfra og ut - fordi han skammer seg. Foto: Getty/NTB ScanpixVis mer

Et skred av skam

Macklemore vil gjerne vise all verden at han skammer seg. Så hvorfor blir det så flaut?

Det er ikke ofte jeg blir skikkelig flau, men når det skjer er alltid interessant. For om flauhet og skam er ubehagelige erfaringer som bringer oss ut av balanse, øyeblikk da en føler seg sett, avslørt og kompromittert, tilbyr de oss også muligheten til å tenke nytt og bryte ut av gamle former. Det trenger slett ikke dreie seg om at andre faktisk ser en — det holder at man føler seg sett, eller snarere ser seg selv, som utenfra. Skammen er de andres blikk på deg selv, men du har allerede internalisert disse blikkene, gjort dem til en del av deg.

Og i dag ble jeg forferdelig flau idet jeg gikk inn på den lokale Kiwien på jakt etter sjokkis og øl, og plutselig fikk det for meg at menneskene der inne kanskje kunne høre hva jeg hørte på i hodetelefonene mine. Jeg begynte å rødme. Jeg vurderte å snu. Men de så ikke rart på meg.

Åpenbart hadde de ikke skjønt at jeg hørte på Macklemore.

Det var neppe fordi jeg synes Macklemore er dårlig at rødmen steg i meg. Jeg liker masse dårlig musikk, musikk som er fattig på ånd, men som fyller en eller annen grunnleggende funksjon: å få folk til å hoppe opp og ned, å få en til å gråte uten grunn, å få tida til å gå. Om jeg likevel ikke hopper eller gråter, blir jeg kanskje irritert, men aldri flau.

Det som derimot plager meg, er det pretensiøse: når det banale presenteres som genialt, når misforholdet mellom ambisjoner og evner blir for stort og forfengeligheten og selvbevisstheten stikker ut som gjennom en sprekk i serken. Da kjenner jeg medynk og skam, fordi jeg skjønner at dette også angår meg.

Interessant, da, at jeg rødmet mens jeg hørte på Macklemores siste single, den ni minutter lange «White Privilege II», at en skam jeg uvilkårlig assosierte med den ytterst pinlige sketsjen der Bård Tufte Johansen besøker gamlekjærestene sine for å fortelle dem at han endelig har funnet ut hvor klitoris befinner seg, veltet opp i meg.

Forbindelsen? «White Privilege II» — et forsøk på selvoppgjør fra en hvit artist som nyter stor suksess innenfor en svart kunstform - er en av de mest selvbevisste låtene jeg har hørt i hele mitt liv. Det er en låt som ikke aner hvor den skal gjøre av selvbevisstheten sin, og som derfor plasserer den i front og kaller den «oppriktighet». Men oppriktighet fungerer stort sett best når den er enkel og direkte — og «White Privilege II» er barokk i sin oppriktighet — den viser frem skammen på en utpreget skamløs måte.

Litt som da Macklemore vant Grammy for årets beste rap-album foran Kendrick Lamars good kid, m.A.A.d city, og endte opp med å skamme seg så mye for det at han straks sendte unnskyldnings-sms til Kendrick Lamar og forsikret ham om at han godt visste at Lamar burde vunnet, for så å legge ut skjermdump av meldingen på Insta, så hele verden kunne se hvor selvforaktende og storsinnet han var. «It sucks that I robbed you». At han hadde rett i at Lamars album var det beste av de to, får så være. Det ble servilt og nedlatende på en gang. Skammer en seg over en seier i den grad at en trenger å vise det frem for all verden, får en heller la være å delta. Da er ikke konkurransen verdt å vinne.

Den firdelte, ni minutter lange «White Privilege II» er et mildt sagt ambisiøst forsøk på å ta tak i debatten som har fulgt den hvite indierapperen fra Seattle siden han slo gjennom stort med singelen «Thrift Shop» og albumet The Heist, sammen med makkeren Ryan Lewis, i 2012. For selv om «Thrift Shop» var en uhyre populær låt som toppet alle lister i den vestlige verden, kunne man mistenke at mye av grunnen til at den ble så uhyre populær var at den gjorde narr av de materialistiske motivene man finner i så mye mainstream-rap. Der andre (les: svarte) rappere rappet om å kjøpe smykker, bil og hus til mamma og poserte med seddelbunke-telefonene sine, rappet Macklemore om hvor kult det var med loppisklær. Miljøvennlig var det også!

Dermed ble Macklemore rapperen for folk som egentlig ikke likte rap. At han var hvit gjorde det desto enklere å omfavne ham for smått rasistiske radioprogrammerere som for all del ikke ville støte fintfølende lyttere med stygge ord eller vulgær appetitt, et godt gammeldags uttrykk for klasseforakt.

For all del, man må gjerne kjøpe klær på loppis, men når rappere rapper om ting som koster penger, er det som regel fordi de har vokst opp i fattigdom. Da er ikke bruktklær et livsstilvalg, men en sørgelig nødvendighet. Den som ikke har kjent lykken ved å kjøpe seg noe dyrt eller fint etter et par uker med skrapa konto bør neppe kaste den først stein.

Her er vi ved kjernen av begrepet Macklemore bruker som tittel på den nye singelen sin. White privilege — hvitt privilegium — betegner, ganske enkelt, at folk som Macklemore og meg, hvite, vestlige mennesker som ikke bor på gata, kan ta ting for gitt som andre mennesker, som ikke ser ut som oss, må slåss for i våre samfunn. Privilegiet består av alt det vi ikke trenger å stille spørsmål ved, fordi det for oss er like selvsagt som at de estetiske og moralske preferansene våre er allmenngyldige.

Når vi for eksempel smykker oss med å være etiske forbrukere, glemmer vi lett at denne formen for moralsk overlegenhet slett ikke er tilgjengelig eller endog ønskverdig for dem som har andre sosio-økonomiske forutsetninger, mangler det sosiale sikkerhetsnettet vi selv har og blir møtt med mistanke i situasjoner der vi møtes med velvilje: på jobbmarkedet, i sammenstøt med loven, i tilgang til media eller i sosiale sammenhenger. For dem fortoner kodene seg annerledes enn de gjør for oss.

På den nye låta si forsøker Macklemore å ta avstand fra de mekanismene som har gjort det så enkelt for et rasistisk samfunn å elske en låt som «Thrift Shop», samtidig som han tar på seg ansvaret for å kjempe det godes sak herfra og ut - fordi han skammer seg.

Macklemores skamfølelse slår meg likevel som besynderlig hvit og klassebestemt, fordi den først og fremst skal markere at han er et godt og hederlig menneske, ikke at han er ute av stand til å forsørge seg selv eller andre og derfor faller etter og ut i ulike former for avhengighet. Denne siste skammen finnes i svart rapmusikk i fullt monn - den motiverer langt på vei den avsindige trangen etter å være uavhengig og stinn av kjøpekraft. Den skamløse appetitten vi møter i rap forstås ofte best som et forsøk på å kaste av seg den skammen som den hvite, hegemoniske kulturen fortsetter å dynge over sine tidligere slaver — fordi de ikke er som dem.  Ain't no shame in my game! sier rapperen, og nekter å ta på seg ansvaret for systemisk rasisme. Det er alltid de andre som skal skamme seg i tradisjonell rap.
 
Men de siste årene har vi sett en glidning innenfor sjangeren, en glidning som åpner for et skred av skyld og skamfølelse, og som trolig kan spores tilbake til Eminem, den første rapperen som kunne hate sin egen mor på plate — fordi det allerede fantes en tradisjon for mamma-aggresjon i hvit rock.

Med Eminem åpnes det opp et bekmørkt indre rom som vi også ser klare spor av hos Kendrick Lamar. Ikke minst på fjorårets hyllede To Pimp A Butterfly, der Lamar iscenesetter sitt eget skyldbetyngede nervesammenbrudd. Men for Lamar springer ikke sammenbruddet ut fra personlige demoner. Det er samfunnet — det diabolske amerikanske samfunnet, bygget på slaveri, hvit overmakt og kapitalismens snarer — som forårsaker Lamars sammenbrudd. For hvordan kan han, et skrøpelig menneske og et produkt av samfunnets sjelesugende rasisme og urett, forandre verden? Og hvordan kan han la være å forandre verden når han først er i en posisjon der folk faktisk lytter til ham?

Det første man legger merke til på Macklemores «White Privilege II» er at han har hørt mye på Kendrick Lamar. For her finner vi den samme viljen til selvransakelse, og den samme viljen til å forandre verden, men med én viktig forskjell. Macklemore skjønner at han er en del av problemet han vil bekjempe i kraft av sine privilegier, og dermed blir det langt vanskeligere å dramatisere en indre kamp på en umiddelbart tiltalende måte. Macklemore har blitt skurken i sin egen fortelling — og i motsetning til de fleste andre rappere vil han helst være helten.

Og det er her skammen kommer Macklemore til hjelp - for skam kan åpne for omslag og forvandling.  «White Privilege II» handler om skammen over å være en hvit og privilegert utøver av en kunstform som er skapt og utviklet av svarte amerikanere under den hvite overmaktens åk. Men den er også en slags omvendelsesfortelling, en bekjennelse i tradisjonen etter Augustin, etter formelen «før var jeg dum, nå er jeg klok — og nå skal du høre hvordan jeg ble det, sånn at du kan bli som meg!

Sangen er lang komplisert nok til at vi bør ta en rask og overfladisk oppsummering av hva som skjer i hvert vers - mellomspill og outro får ligge for denne gang! Og det får også Den Store Diskusjonen om hvorvidt hvite mennesker har lov til å lage rap - selvsagt har de det! De bør bare bestrebe seg på å ikke gjøre respektløst narr av svarte mennesker som lager rap! (Vi kan ta den lange diskusjonen en annen gang, og ja, den kommer til å gjøre vondt!)

1. vers: Utgangssituasjonen! Macklemore ankommer en Black Lives Matter-protestmarsj, men føler seg straks ubekvem. Er han egentlig lik nok de andre som protesterer? Bør han rope som om dette angår ham? Ligner han ikke mer på politiet, som kan drepe barn og komme unna med det fordi de er på maktas side?

2. vers: Full krise! For har ikke alle de kritiske, svarte stemmene rett? Er han ikke bare en turist, en kulturtyv, en fascist, en rasist? Er han ikke der for å vaske seg rein for skylda, er han ikke der fordi han vil bli sett, fordi han vil at alt skal handle om ham? Hva vil han egentlig?

3. vers: Omvendelsen! En hvit mamma vil gjerne ta bilde med ham. Barna hennes elsker «Thrift Shop» og «One Love», og hun skjønner dem godt — hans er den eneste formen for hiphop hun lar dem høre på, for den andre hiphopen er så negativ, full av vold, sex, materialisme og dårlig språk. Bare se på demonstrantene der ute — typisk idioti! Hvis de ikke vil bli drept av politiet, må de jo ikke løpe når de prøver å arrestere dem!

4. vers: Besluttsomheten! Han må bruke den stemmen han har! Ellers får kritikerne rett. Og hvis fansen hans virkelig er rasister med svekkede sjelsevner, og hans suksess avhenger av deres kjærlighet, er han likevel den eneste de kanskje vil lytte til! Selv om det at bare han kan nå dem viser at han er en del av systemet han prøver å bekjempe, må han i hvert fall prøve! Aux armes - citoyens!

Der de tre første versene handler om å bli definert og fanget av andres blikk, handler det siste verset om å se og dermed også innta en langt mer aktiv rolle. Det handler ikke bare om «meg», men om «oss»: «We take all we want from black culture, but will we show up for black lives?», spør Macklemore alvorlig.

Så fint, da! Men hvorfor blir jeg likevel så flau?

Jeg tror det er ganske enkelt.

Vel. For det første gjør Macklemore det i overkant enkelt for seg selv. Når han spør «We take all we want from black culture, but will we show up for black lives?», har han jo allerede gjort dette selv - stilt opp - så sent som i første vers.  Det er noe tautologisk over oppsettet - svaret er allerede gitt, nå er det vi som må til pers!

Den barokke, veikt keitete strukturen i låta gjør sitt beste for overbevise oss om at dette må være kunst og viktig og sant fordi det åpenbart ikke er pop, men tvert imot tungt og ubehagelig å høre på. Men pop er aldri feil - den må bare stadig finne nye former for å fortsette å bety noe. Om hiphop har lært oss noe, må det være at vi skal kunne danse til revolusjonen! Låta later som om den henvender seg til den rasistiske mammaen som i tredje vers, men hun kommer trolig aldri til å høre den, for dette blir aldri noen hit. Låta henvender seg ikke til henne, den frir til dem som har avskrevet Macklemore som en lettvekter.

Men hvis Macklemore ikke vil være lettvekter, kan han ikke
bruke navnløse, hvite rasistiske mammaer som hovedgrunnen til at vi trenger forandring - og to andre kvinner, Miley og Iggy Azalea, «so fake and so plastic» som eksempler på folk han helst ikke vil sammenligne seg med. Enklere fiender får du ikke kjøpt for en femmer! Tenk om han i stedet hadde sammenlignet seg med forbildet sitt, Eminem - en puslete mann som jo også gjerne skyver «dumme» kvinner foran seg, i håp om å bli hyllet som genial? Da hadde vi vært inne på noe!

«Fancy» er for øvrig fortsatt en bedre låt enn «Thrift Shop». Så jeg vil ikke være med på det der.

Gå gjerne i demonstrasjonstog. Rop makta midt i mot. Bekjemp rasismen overalt, alltid, også den som gagner oss selv.

Jeg blir med når som helst. Bare la meg slippe å høre på Macklemore og skammen hans mens vi gjør det. Han smykker seg med den. Det blir for flaut. Jeg er oppriktig nå. Det er ikke meg. Det er ikke meg.