Et skremmende dårlig spill

«Alone in the Dark» er uferdig.

• Se bilder fra spillet!

LENGE FØR «Silent Hill» og «Resident Evil» var påtenkt var «Alone in the Dark» startskuddet for survival horror-sjangeren, og noen vil kanskje huske spillet med glede og en smånervøs mimring.

Spillet var det første som kombinerte oppgaveløsning og bekjempelse av zombier i 3D, satt til et univers inspirert av vår gode venn H. P. Lovecraft.

Slik ble en høyt elsket serie skapt og etter to solide oppfølgere lå alt til rette for en jevn strøm med digital skrekk og gru med helten Edward Carnby i hovedrollen.

Men så kom konkurrentene, og ett eller annet sted var det noen som bestemte at Japan var det eneste landet som kunne skremme møkka ut av oss feige vestlige.

DET VILLE TA mange år før serien nok en gang skulle gjøre seg gjeldende, og på en måte var gjenferdet av den elskede serien mer skremmende og grusomt enn før. Nå skulle nemlig merkevaren melkes til fansens store forskrekkelse.

Først fleskes det til med «Alone in the Dark: The New Nightmare», et spill som etablerte trenden med å droppe de plagsomme tallene i tittelen og satse på å kopiere konkurrentene.

Så skulle selvsagt Uwe Boll få lov til å lage en film basert på konseptet. Jo mindre sagt om den saken, dess bedre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et skremmende dårlig spill

Men så begynte det plutselig å sildre informasjon og video fra det femte «Alone in the Dark»-spillet, som nå skal anmeldes, og man kunne ikke la være å bli begeistret, forfrisket og ikke så rent lite bitt av hype-basillen.

FOR ÅRETS «Alone in the Dark» kan tilby en del nyheter som absolutt fortjener et langt og godt liv i flere spill fremover. Vi har sett fysikk bli innført gradvis i fler og fler spill, og hvordan det kan gjøre et ellers så livløst og uinteressant spill til en sann glede å spille. Fysikk har revolusjonert oppgaveløsning og dette har utvikleren av dette spillet skjønt.

Mange av oppgavene i dette spillet kan nemlig løses på flere måter - for eksempel kan en låst dør åpnes dersom du pønsker ut en tallkode eller du kan rett og slett slå inn døren med en tung gjenstand.

Du finner mange gjenstander som kan plukkes opp og manipuleres på forskjellige måter og disse brukes like ofte til oppgaveløsning som i bekjempelse av fiender.

Små gjenstander velger Carnby å oppbevare på innsiden av jakken. Med et knappetrykk vil han blotte tingene, og gi deg muligheten til å kombinere mange av dem med mer eller mindre spennende resultat. En flaske brennbar væske, et lommetørkle og en bensinlighter kan raskt forvandles til en molotov-cocktail, og har du en teiprull kan du få denne bomben til å klistre seg akkurat der du vil.

HISTORIEN OG settingen gjør heller ingenting for å dempe forventningene. Handlingen er lagt til New York, der helvetes porter plutselig åpner seg i form av bevegende sprekker som spyr ut demoner og ild.

Dette leder Edward Carnaby til Central Park, der størsteparten av handlingen utspiller seg. Alt ligger til rette for skikkelig katastrofestemning på skala med «Cloverfield», bare med mørke paranormale undertoner.

MEN SÅ ER DET slutt på skrytet. Et spill er nemlig sjelden så dårlig som når det viser virkelig potensiale - men driter seg loddrett ut på utførelsen.

Historien som i utgangspunktet er riktig så pirrende, blir nemlig grusomt dårlig fortalt. Her har de forsøkt seg på en cinematisk fortellerstil som de åpenbart ikke har hatt tekniske ferdigheter til å beherske.

Denne grusomheten blir godt hjulpet på vei av skuespillere som svært åpenlyst har sittet i studio med en frappuccino i den ene hånden og skrevet tekstmeldinger med den andre mens de spilte inn stemmene. Hver gang noen åpner munnen i spillet ødelegges alt av immersjon eller relasjon med karakterene.

STYRINGEN AV Carnaby er også helt midderlaldersk. Du kan veksle fritt mellom første- og tredjeperson og begge deler fungerer ganske dårlig. Selv foretrakk jeg førsteperson, da det ble enklere å få oversikt i forhold til den håpløse kameraføringen til alternativet.

Men så snart en mellomsekvens fant sted - og dette skjer gjerne akkurat idet fiender dukker opp - velger spillet å dra meg rett ut i tredjeperson, gjerne i kombinasjon med å på uforklarlig vis fjerne alle tingene jeg hadde i hånda sekundet før.

Så har ett eller annet geni - og jeg kan virkelig ikke understreke idiotien i dette nok - bestemt seg for å bruke løpeknappen til å plukke opp drit fra bakken.

Nå ser du kanskje for deg det scenariet jeg opplevde et par titalls ganger i løpet av spillet. Gulvet kollapser, du løper, og vips så har du plukket opp et svært møbel som selvsagt gjør deg fullstendig rotfestet før du forsvinner ned i en sprekk for femte gang.

SPILLETS STØRSTE styrke er også en av de største svakhetene. «Alone in the Dark» er det perfekte eksempel på hva som skjer når fysikkmotorer går berserk og lever sitt eget liv.

Det beste eksempelet på dette er en sekvens der du skal kjøre til Central Park i en bilscene som fantastisk nok overgår «Enter the Matrix» i ren og skjær lidelse.

Det er som å dytte en geléklump med en biljardkø i oppoverbakke, kombinert med en prøv-og-feil-rute som kun er der for å skape glødende raseri hos spilleren.

Når tilfeldigheter bestemmer om du lever eller dør, må du spille mange sekvenser på nytt - og da får du gleden av å gjenoppleve de håpløse mellomsekvensene som ikke kan hoppes over før du brenner i hjel fordi et brannslukningsapparat blokkerer veien din i en brennende korridor. Hurra.

FOR Å BEGRENSE lidelsen hos spilleren har utvikleren delt opp spillet i episoder, akkurat som vi så i «Lost: Via Domus». Disse gir deg en liten oppsummering etter en velfortjent pause, og lar deg hoppe over deler av spillet.

Det stemmer: I stedet for å legge inn en forklaring på hvordan du skal løse noen av de mer håpløse oppgavene, lar spillet deg bare hoppe pent over hele greia som om det var noe mindre juks.

«Alone in the Dark» bærer så utrolig preg av at det trengte et par år til i utvikling hos mer kompetente mennesker, for dette spillet er ubalansert og uferdig. Jeg kan ikke forestille meg en eneste person som kommer være fornøyd med kontrollene. Dersom de finnes, må de ha en blekksprut eller to i familietreet.

DETTE SPILLET vil huskes for tøys fra utgiver, som ga spillet mer publisitet enn det fortjente, og for ting som ikke har noe som helst med selve spillet å gjøre.

Jeg skal ikke spekulere i om det var anmeldelser som denne som ble forsøkt unngått med sniklanseringen, men jeg kan konstantere at gamle fans av serien kommer bli dypt skuffet i likhet med nye spillere som beklageligvis snubler over dette spillet.

Med det sagt håper jeg vi får et gjensyn med mange av elementene dette spillet introduserer, men i en innpakning som lar seg styre, for svingende!

LES OGSÅ: Atari anklaget norske anmeldere for juks

• Se bilder fra spillet!