Anmeldelse «Djuphavsslettene»

Et skrik av en roman

Intens bekjennelse om en mor og tapet av en sønn som tok livet av seg.

HILDE KVALVAAG: Forfatterens nye roman handler om selvmordet til hennes unge sønn.Foto: Jørn H.Moen / Dagbladet
HILDE KVALVAAG: Forfatterens nye roman handler om selvmordet til hennes unge sønn.Foto: Jørn H.Moen / Dagbladet Vis mer
Publisert

Å miste et barn er et helvete, det kan de fleste forestille seg. Å miste et barn i selvmord må være som en tur til helvete på speed.

Akkurat slik føles det å lese romanen til Hilde K. Kvalvaag, «Djuphavsslettene». Det er ikke en roman; det er et skrik.

For to år siden tok Victor, forfatterens nest eldste sønn, livet av seg, bare 19 år gammel. En vakker forsommerdag, med 20 plussgrader og blomstrende epletrær, får familien en telefon fra politiet: «Ein vi trur er Victor, er på akuttmottaket.»

Victor hadde reist til familiens sommersted, medbrakt blant annet en flaske vodka. Derfra hadde han ringt alle vennene sine og sagt at han elsket dem. Han hadde også ringt 113. Han var fortsatt i live da luftambulansen hentet ham. På Haukeland lød beskjeden at han var hjernedød. Legen pakket det ikke inn: «Vår djupaste medkjensle. Eg plar seie at det er betre å døy enn å bli ei grønsak, beklagar ordbruken.»

Branntomt

At han etterlot seg en familie i sjokk er en underdrivelse. Mor, far, eldstebroren, en yngre søster og veslebroren på fire år er som en branntomt: «Vi lever i restane etter ein brann, det var hjartet ditt som brann opp, og vi har brannskadar, usynlege bandasjar rundt hovudet, rundt hjartet,» skriver Kvalvaag.

Det er mor som skriver, og det er mors opplevelser av selvmordet som er hovedfokuset i boka. Hun er en prisbelønt forfatter, og hun sier til Victors far og søsken at hun må skrive om dette for å overleve selv. Nei, svarer de, det skal du ikke, du skal ikke tjene penger på dette. Hun innrømmer at skrivingen er en form for selvterapi.

Når jeg sitter med resultatet i hendene, må jeg innrømmer at jeg lurer på hva hun vil med boka? Er den skrevet for noen andre enn henne selv?

Hun formulerer det slik i et brev til leseren: «Eg vil noko med denne boka, eg vil gje stemme til sørgande, eg vil snakke til dei som nokon gong har tenkt på å ta sitt eige liv, eg vil trøyste dei som strever og dei suicidale.»

Raseri og skyld

Ingen tvil om at Hilde Kvalvaag skriver godt. Hun beveger seg fra de dypeste daler til de høyeste tinder, fra det dypeste mørke til de lyserødeste skyer på et øyeblikk. Sønnen Victor blir hemningsløst glorifisert. Han var den vakreste, smarteste, skjønneste, mest populære. Så hvorfor? Hvorfor?

Til forskjell fra andre mødre som har mistet et barn - av kreft eller annen dødelig sykdom - og skrevet bok om det, er det temmelig opplagt at en mor til et selvmordsoffer slås ned av mer ytterliggående følelser enn tap, sorg og savn. Raseri, for eksempel. Hun kjenner at hun har en atombombe inni seg; hun ønsker at den skal eksplodere og legge hele verden i grus. Hun hater alt og alle med en intensitet som vibrerer.

Skyldfølelse er uunngåelig. Har hun elsket ham for hardt? Var hun en dårlig mor som påførte barnet tilknytningsvansker i de første leveår? Så hun ikke signalene? Reagerte hun ikke adekvat da kjæresten hans fortalte at han snakket om selvmord? Hvorfor ringte hun ham ikke den dagen? Kunne hun ha forhindret det?

Trenger du noen å snakke med?

Ring:

  • Kirkens SOS: 22 40 00 40
  • Mental Helse, Hjelpetelefonen: 116 123
  • Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111
  • Røde Kors (Kors på halsen): 800 33 321
  • Angstringen: 22 22 35 30

Hjelp for pårørende:

  • LEVE, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord: 22 36 17 00
  • Nasjonal rådgivningstelefon for pårørende: 22 49 19 22

Hun finner en slags trøst hos psykologene som forteller henne at Victor var syk. Men var det arvelig? Er det hennes egne traumer som har gått i arv til denne sønnen?

Påkjenning

«Djuphavsslettene» er en påkjenning av en bok, helt forjævlig å lese. Kvalvaag skriver: «Dette er ikkje ein roman om sjølvmord, men om kjærleik.» Om kjærlighetstap, vil jeg innvende.

Boka er vond, men den kunne vært viktigere. Blant annet savner jeg et tillegg med henvisninger til kilder hun selv bruker som terapi - både skjønnlitteratur, filosofi og psykologi. Og dessuten helt konkrete opplysninger om hvor folk i slike situasjoner kan forvente å få hjelp av offentlig helsevesen.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer