Et skulderklapp til økonomifaget

«Samfunnsøkonomi - en idéhistorie» er boka for dem som søkerde mest konvensjonelle tankene i det mest konvensjonellefaget.

Professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole, Agnar Sandmo, begynner denne boka med Aristoteles. Begrepet økonomi kommer fra å styre en husholdning (oikonomia). Men Aristoteles opererer med to begreper: økonomi og berikelseskunst (krematistikk). Det moderne økonomifaget omfatter både oikonomia og krematistikk. Aristoteles aksepterte ikke berikelseskunsten, fordi trangen til mer penger ikke tilfredsstilte noe naturlig behov.

Som de fleste vet slo dette synet rot i den romerske kirken og i den arabiske verdenen. Forbudet mot berikelseskunsten gjelder ennå i den muslimske verden. De arabiske landenes kritikk av vestens dekandanse, stammer fra Aristoteles. Ville ikke dette vært relevant nettopp i en økonomisk idéhistorie? Jo, i høy grad! I stedet avspises leseren med skolestilens standardfrase: Allerede Aristoteles...

KARL MARX GA IKKE noe originalt bidrag til arbeidsverditeorien i forhold til Adam Smith og David Ricardo, hevder Sandmo. Det hadde vært lettere for leseren å akseptere Marx var noe i nærheten av riktig gjengitt. Marx verditeori er «langt mer metafysisk» enn forgjengernes «praktiske tilnærming», heter det. Pussig å se dette som argument i en idéhistorie.

Interesse for grunnlagsproblemene i et fag fører til at man støter på metafysiske spørsmål. Matematiske modelleringer skal ha vist at Marx\' verk har store logiske mangler eller at teoriene er uinteressante. Avslutningssetningen: «Det er ikke alltid den mest logiske teorien som gjør seg best på barrikadene», lukter overklassearroganse.

ØKONOMIFAGETS idéhistorie er ganske raskt skrevet hvis den kan begrenses til det som ikke er metafysisk, er praktisk og som lar seg modellere matematisk. Dette er å gjøre nyttetenkning og instrumentalisme til øverste vitenskapelige idé. Kan det ikke tenkes at den ideen har et metafysisk fundament? Sånne metaspørsmål er forfatteren merkelig lite opptatt av. Boka får et sterkt preg av å være leksikalske presentasjoner av økonomer forfatteren holder for fagets største navn i kronologisk rekkefølge. Dette er skikkelig og kompetent gjort, og også leselig for ikke-økonomer. Men idéhistorie er det ikke.

Det viktige og vanskelige spørsmålet om vitenskapen er kumulativ, kommer ikke Agnar Sandmo utenom. Altså: Bygger ny økonomisk teori på den foregående? Når Sandmo drøfter dette spørsmålet, sier han merkelige ting. I et kumulativt fag vil ny erkjennelse ha en tendens til å gjøre eldre tiders oppfatninger feilaktige og foreldede. Dette synes snarere å likne på en definisjon av et kunnskapsområde som er ikke-kumulativt.

Det er et vanskelig filosofisk spørsmål om ny kunnskap bygger på gammel kunnskap eller om den erstatter tidligere kunnskap. Forfatteren tyr til formuleringer som «mange moderne økonomer som vil være på høyden av sitt fag, ser annerledes på dette.»

Her er føringene tydelige!

Nå er det ikke tvil om at Sandmo mener at økonomisk vitenskap er kumulativ, aldri har det samfunnsøkonomiske fagområdet vært så velutviklet som nå, påstår han. Han høster nok ikke storm av sine egne for det. Thomas S. Kuhns studie av vitenskapelige revolusjoner blir behandlet på et par sider i forbindelse med Leon Walras. Hvis Kuhns lære gjøres til en allmenn teori om kunnskapsutvikling er den et innlegg for det ikke-kumulative synet.

Også her tyr Sandmo til økonomenes yndlingsargument: Selv om begrepet om vitenskapelige revolusjoner har «vakt stor interesse blant vitenskapsfilosofer og idéhistorikere, er det likevel såpass vagt at det er vanskelig å avgjøre om det i det konkrete tilfelle har funnet sted en revolusjon eller ikke.»

Det klare og tydelige har ridd vitenskapen som en mare siden Rene Descartes innførte det som sannhetskriterium. Det kan sondres det klare og det uklare, men klart og tydelig er sjelden noe godt argument alene. Hva er klart? Brukt alene er argumentet maktutøvelse.

DET HAR IRRITERT mange norske økonomer at Ragnar Frisch var mot Fellesmarkedet og EEC, EUs forgjengere, som han kalte det uopplyste pengeveldet. Derfor er det blitt litt av en sport å finne og sitere utsagn som skal diskvalifisere ham som samfunnsdebattant og politiker. Agnar Sandmos lille avsnitt om Frisch som samfunnsdebattant og systemkritiker er ikke spesielt skjemmet av dette, men han har funnet et sterkt sitat fra et forord Frisch skrev til et lite skrift av Leif Johansen om Norge og fellesmarkedet fra 1961, som nok vil få mange til å stusse.

Her setter Frisch den sosiale planen opp mot det uopplyste pengeveldet og hevder at en gang mot slutten av 1960-åra, kanskje før, vil «Sovjet ha gått forbi USA i industriproduksjon.» Foruten Frisch og Johansen omtales Trygve Haavelmo, Karl Borch og Jan Mossing (de to siste fra Handelshøyskolen).

I INNLEDNINGSAVSNITTET om teori og empiri, hevder forfatteren at økonomisk teori er hypoteser, disse hypotesene har «til syvende og sist (...) utspring i observasjoner av virkeligheten.» Det er bare unntaksvis at teori inspirerer til ny teori. Det er et standpunkt som vitenskapsfilosofisk sett ikke bare neglisjerer Kuhns, men også Karl Poppers kritikk av positivismen.

Det kan ikke betraktes som noe annet enn oppsiktsvekkende at det er mulig å skrive en sosialøkonomiens idéhistorie uten å ta opp de spørsmålene som går under den uklare fellesbetegnelsen positivismedebatten. Dette er så mye mer aktuelt fordi økonomifaget står så nær makten og er så innfiltret i praktisk maktutøvelse. Dette står ingenting om sånt i boka, bare at den økonomiske vitenskap på flere og flere områder kommer fram til sikrere og sikrere kunnskap.

DET ER IKKE LETT Å FORKLARE hvordan økonomene har klart å slippe etterkrigstidas viktigste metodedebatt, men det har å gjøre med at økonomfaget ikke bare er et fag, men en profesjon som utgjør et sosialt system. Det som preger dette sosiale miljøet i dag er at alle går rundt og gratulerer hverandre og klapper hverandre på skuldra. De har etablert den skulderklappende klassen.

Boka er et skulderklapp til profesjonen. Det fins ikke fagkritikk i boka, det er blitt ei bok for dem som søker de mest konvensjonelle tankene i det mest konvensjonelle faget.